NB: Vi oppfordrer alle der ute til å kjøpe menneskerettighetsforkjemper - Gro Hillstad Thunes nye bok som du kan lese mer om ved å gå inn på linken her -http://www.nrk.no/nyheter/1.5635957
VIKTIGE ARTIKLER
OM BEHANDLING AV MENNESKER SOM ER UNDER PSYKIATRISK BEHANDLING, FEILBEHANDLING, FEILDIAGNOSTISERING OG ANDRE MENNESKEKRENKENDE OG KRITIKKVERDIGE FORHOLD
Flere artikler blir oppdatert nederst etter hvert som de blir lagt inn...
LOVER Å RETTE OPP SKJEVFORDELINGEN, MEN IKKE I ÅR, var det siste tomme løftet fra Sylvia Brustad før hun forsvant...!
Ja, de lover og de lover og de lover disse statsrådene våre for å så stille og rolig trekke seg ut av posten sin! Slik gikk det for Sylvia Brustad der hun ikke maktet å følge opp alt presset ved det å ha ansvaret for en helt befolknings liv, helse og velbefinnende og slik gikk det med helse- og omsorgsminister - Bjarne Håkon Hanssen!
MVH.
Lise Tollefsen Slembe
HULK-leder
HVA MED ÅR 2010?
Å DA ER DET VI I HULK SPØR REGJERINGEN MED VÅR NYE HELSE- MINISTER:
Når dere som regjeringsmakt vet at statlige helsebevilgninger/midler ikke går dit de skal, noe som medfører enda større lidelser blant psykisk lidende og fysisk syke her i landet, hvorfor tar dere ikke som regjering ansvar nok ved å kontrollere hvor "en hver krone" av de bevilgede midlene dere sender ut hver år havner og til hvilket formål?
Er det rart at folk tar sitt eget liv eller ender opp som enda mer fysisk og psykisk syke og lidende her i landet? For i vårt "velferdsland" Norge, finnes det verken et godt nok rettsvern for forsømte og sviktede psykisk lidende eller fysisk syke mennesker, ei heller ikke føler vi at vår regjering med våre helsemyndigheter hittil har giddet å ta ansvar med hensyn til å kontrollere at årlige statlige helsemidler ikke blir misbrukt eller kommer på avveier!
Å det er denne alvorlige problematikken vi i HULK hele tiden har fokusert på (helt siden HULK ble opprettet i 2006), at dere som regjeringen skulle gripe fatt i disse alvorlige problemstillingene (som nevt over) og skape forandring på, noe dere ikke har gjort og aldri kommer til å gjøre!
Ikke glem at selv om vi ikke er politikere men vanlig norske statsborgere, er vi allikevel oppvakte nok til å se hva slag svikt som finnes i vårt helseapparat som tusener av unge, kvinner, menn, bestemødre og bestefedre her i landet reagerer med stor harme og forrakt over!
For så blir året 2010, året der hittil skjulte sannheter vil komme frem for en dag, der iblant sannheter som omfatter grov helsesvikt rundt omkring på sykehus og psykiatriske institusjoner her i landet, ikke minst; bortkomne penger som sykehusene og andre helseinstanser har mottatt av den norske befolkningens skatteavgifter hvert år, ikke minst penger dere selv som regjering fryser ned til eget ulovlig bruk!
I likhet med andre organisasjoner som jobber hardt i deres sak for å forlange forbedring av psykiatrien og den mangelfulle oppfølgende helsehjelpen for psykisk lidende her i landet, retter vi nå vår henstilling til enda en ny helseminister under denne ufølsomme regjeringen om å ta tak i ovennevnte problematikk for fullt alvor en gang for alle!
Som enorganisasjon som har sett ELENDIGHETEN psykisk lidende unge som deres pårørende er utsatt for på NÆRT HOLD i fire år siden HULK- organisasjonen startet, godtar vi IKKE lengre den forsømmelsen som pågår i vår velferdsland - Norge, der leger, psykiatere og andre viktige helseinstanser "turer frem" som de vil ved å SVIKTE deres psykisk lidende ved å dope dem ned på medisiner og/eller bruke det vi kaller STRAFFEMETODER der mennesker som består av mer enn bare EN KROPP blir stengt inne på lukkede avdelinger over lang tid, plassert på en benk i reimer og/eller får elektrosjokk (ECT)!!!
Hvis ingenting blir gjort for å forbedre de uverdige behandlingsmetodene psykisk lidende og andre blir utsatt for i nærmeste fremtid, vil vår organisasjon i samarbeide tusentals andre, da også organisasjoner, gå det skritt å skape større demonstrasjon over hele kandet! Og demonstrasjoner mot dette sviktende styret vil det bli flere av dette året.
SOM UNGE, PÅRØRENDE OG FAMILIEMEDLEMMER, HAR VI FÅTT NOK MED HENSYN TIL DEN ANSVARSAVSKRIVELSE OG HELSESVIKT SOM FOREKOMMER OVENFOR USKYLDIGE OG FORSVARSLØSE LIDENDE OG SYKE MENNESKER HER I LANDET!
Fra Nordlys
Tvang og løgn på Åsgård
Av Paula Simonsen, Tromsø
Publisert 04.11.2008
Jeg sitter i dag med en følelse av sorg og dyp bekymring for en av mine nære venner som nå sitter isolert på ei avdeling på Åsgård. Han er med et enkelt pennestrøk; en avgjørelse fattet av avdelingens overlege, blitt avskåret fra all kontakt med de menneskene som han stoler på og har tillit til.
I stedet for omsorg, så opplever han i realiteten overgrep på overgrep fra fagpersoner som har utdannelse på menneskers psyke. I stedet for behandling, blir han tvangsmedisinert – noe som bryter ned både hans verdighet og hans person.
Mens mediene i disse dager fokuserer sterkt på den umenneskelige bruken av tvang i psykiatrien i Norge, fortsetter Åsgård sin bruk av tvang for fullt.
Ikke hørt
For en tid tilbake ba min venn meg om hjelp. Han trengte noen til å støtte seg i møter med psykiatrien og legene på institusjonen Åsgård. Han følte at han ikke ble hørt, og at han slett ikke fikk den hjelpa han trengte. Jeg gikk inn i det jeg trodde skulle bli et samarbeid med legene, men opplevde fra første dag å bli sterkt motarbeidet. Legene viste ingen vilje til å lytte til hverken pasienten selv eller oss som sto rundt ham. Det var overhodet ingen vilje til å prøve nye løsninger. Det ble hele tiden gjentatt at pasienten er kjent for å nekte å samarbeide, og dette står også notatført flere steder i hans journal.
Det jeg opplevde var derimot at legene på Åsgård selv brøt alle avtalene som ble gjort på møter og i samtaler. Hvordan kan fagpersoner forvente at en pasient skal samarbeide når de selv bryter avtaler? Og hvordan kan de forvente at en pasient skal ha tillit til dem når de selv bryter løfter?
Tvangsmedisineringen; kombinert med det å være sperret inne på et lite rom; såkalt «skjerming», gjør at min venn bare blir stadig dårligere. Han er en person med stolthet og verdighet – og han reagerer med opprør imot det som skjer med ham på Åsgård.
Trenger kjærlighet
Det han mest av alt trenger er kjærlighet, omsorg og empati. Det han får er tvang, isolasjon og straff. I fem år har de «behandlet» ham på denne måten uten at det har hjulpet ham i det hele tatt.
Når jeg så kommer inn med nye synspunkter og forslag til løsninger, blir jeg møtt med motstand og direkte ignorering. Når jeg begynner å stille spørsmål om lovligheten av denne typen «behandling», svarer de med å nekte meg og komme på møtene! Når jeg gir tilbakemelding på overgrep han opplever på avdelingen, og om rot i systemet, svarer de med å overføre ham til en avdeling der jeg ikke lenger får adgang! Jeg får ikke engang lov til å snakke med ham på telefon, langt mindre besøke ham, og det får ingen andre heller.
Han er nå totalt isolert. Og det gjør meg veldig, veldig vondt å tenke på hvordan han nå har det – der inne, bak murene.
Vi som kjenner ham vet at isolasjon og tvang bare vil forverre hele hans tilstand.
Det er med dyp og inderlig bekymring, og stor uro, jeg nå står utenfor Åsgård – fraskåret fra i det hele tatt ha kontakt med min venn. Jeg har gjennom år arbeidet med å bedre menneskers livskvalitet – ut fra kjærlighet, omsorg og empati.
Det er på høy tid at det rettes skarpt kritisk søkelys imot de overgrep og den utstrakte tvangsbehandling som begås på Åsgård.
Legemiddelkonsernet Eli Lilly er dømt til å betale 62 millioner dollar i erstatning for å ha skjult risiko for alvorlige bivirkninger av legemiddelet Zyprexa.
Dommen fra USA omfatter også tvilsom markedsføring og salg av preparatet til pasienter på feil indikasjon.
Zyprexa (olanzapin) er et antipsykotikum indisert ved behandling av schizofreni. Den ferske dommen er et resultat av et skred av pasientklager mot legemiddelkonsernet i USA, skriver Helsebiblioteket.no.
Mange hevder blant annet de har utviklet diabetes som følge av Zyprexa. Resultatet er at 33 stater saksøkte Eli Lilly blant annet for ulovlig markedsføring, og for å ha solgt preparatet til pasienter som ikke trengte det.
Under en artikkel som omhandler den svikt som skjer fra psykiatrisk og fengselsledelses hold!
Vi her i HULK har vært vitne til omtrent identiske tragedier som i dette tilfelle!
Artikkel fra BT den 17.oktober 2008
Broren tok livet sitt i fengselet
- Alexander hadde vært i live i dag hvis de ansatte i Bergen fengsel hadde gjort jobben sin, sier Christoffer Lund Wallin.
Sykehusledelsen mener politimannen latterliggjorde den psykisk syke mannen overfor kollegaer.
Hendelsen skal ifølge VG ha skjedd 11. april i år. To politifolk transporterte en psykisk syk pasient til akuttinnleggelse ved Sandviken.
Helsepersonell reagerte sterkt på hendelsen. De mener politimannen ved opptaket som han viste til sine kollegaer, latterliggjorde den syke pasienten. Det var personalet på Sandviken som rapporterte saken til sykehusledelsen.
Nå har sykehuset fått svar fra politimesteren. Han har tatt opp hendelsen med politimannen, som har bekreftet hendelsen.
Augland skriver i sitt svar til sykehuset at politimannen ikke mente å latterliggjøre pasienten. han innser likevel i ettertid at opptredenen hans kan oppfattes slik.
Hendelsen kan bli fulgt opp av en disiplinær reaksjon.
( Den viktige rapporten/brevet under er sendt av - Elsa Wendel Adalbéron)
Kristin Kvande
Legemiddelverket
Kopi til SHdir
Den norske legeforeningen
Helse-og omsorgskomiteen, Stortinget
Folkehelseinstituttet
NRK Puls
Media
I ditt svar sier du at SLV skal gi ut oppdaterte advarsler så snart européiske legemiddelmyndigheter bestemmer seg for det. Imidlertid er det nå gått mer enn 2 1/2 år siden FDA sendte ut advarslene sine om de psykiatriske bivirkningene av medikamentell ADHD-behandling (rapporten kom i mars 2006).
Punkt 1, FDA-rapporten
Jeg klipper fra denne rapporten, nemlig et avsnitt som sammenfatter innholdet i den 94 sider store skrivelsen fra FDA:
The most important finding of this review is that signs and symptoms of psychosis or mania, particularly hallucinations, can occur in some patients with no identifiable risk factors, at usual doses of any of the drugs currently used to treat ADHD. Current approved labeling for drug treatments of ADHD does not clearly address the risk of druginduced signs or symptoms of psychosis or mania (such as hallucinations) in patients without identifiable risk factors, and occurring at usual dosages. In addition, current labeling does not clearly state the importance of stopping drug therapy in any patient who develops hallucinations, or other signs or symptoms of psychosis or mania, during drug treatment of ADHD. We recommend that these issues be addressed.
A substantial proportion of psychosis-related cases were reported to occur in children age ten years or less, a population in which hallucinations are not common. The occurrence of such symptoms in young children may be particularly traumatic and undesirable, both to the child and the parents. The predominance in young children of hallucinations, both visual and tactile, involving insects, snakes and worms is striking, and deserves further evaluation.
Her skriver altså FDA at de viktigste funnene er at tegn og symptomer på psykoser og mani, særlig hallusinasjoner, kan opptre hos pasienter uten noen påviselige risikofaktorer (altså uten predisposisjon for dette) ved inntak av vanlige doser av ADHD-midler. FDA peker også på at det i dagens pakningsvedlegg ikke står noe om slike faremomenter. Pakningsvedleggene gjør det heller ikke klart at det er meget viktig å stoppe medisininntaket hos pasienter som utvikler hallusinasjoner eller andre tegn på psykose/mani under medikamentell ADHD-behandling.
Helt tydelige bevis ble funnet for sammenhengen mellom inntak av Strattera og utviklingen av mani og psykose med hallusinasjoner.Men ennå har ikke SLV offentliggjort én eneste advarsel om slike følger.
Punkt 3, rapporten fra Eli Lilly
Jeg vedlegger også en rapport fra Eli Lilly :Cumulative review of Spontaneous Case Reports of Mania, Psychotic Disorders, Hallucinations, and Agitation, Appendix 16 to Periodic Safety Report 9 for Strattera. Eli Lilly gikk motvillig med på å innføre disse advarslene i Europa for mer enn 9 mnd siden.
Punkt 4: Hva gjør legemiddelverkene?
SLV er blitt tilsendt flere slike PSURs (periodic safety update reports), men jeg kan ikke se at SLV noen gang har uttrykt at de anser det som meget viktig å få disse oppdaterte sikkerhetsrapportene offentliggjort så snart som mulig. SLV har heller aldri kommentert disse PSURs. Hva kommer det av? Det er jo legemiddelverkenes oppgave å ivareta pasientenes sikkerhet. Som jeg påpekte innledningsvis, så er det altså gått mer enn 2 1/2 år siden FDA sendte ut advarslene. Burde det ikke da være på tide at europeiske legemiddelverk følger opp?
Jeg gjør oppmerksom på at det pr i dag (7.oktober 2008), ved søk på Felleskatalogen, ikke står NOE om de omtalte bivirkningene (psykoser, mani, hallusinasjoner) ved inntak av Strattera. Det betyr altså at pakningsvedlegget helt mangler advarslene som ble gitt ut av FDA for over 2 1/2 år siden.
Med hilsen,
Elsa Wendel Adalbéron
Subject: SV: The MHRA is failing to act to protect children against the harmful effects of the ADHD drug Strattera
Hei,
Strattera er godkjent gjennom en felles-europeisk godkjennelsesprosedyre. Når nye bivirkningsdata dukker opp, blir de utredet og diskutert på europeisk nivå. Dersom europeiske legemiddelmyndigheter kommer fram til at de nye opplysningene du nevner fører til at preparatomtale og pakningsvedlegg skal oppdateres, så vil dette bli gjort.
”En dødsindustri” er tittelen på en DVD-film som viser psykiatriens behandlingsmetoder, både historisk og pr. i dag.
Denne psykiatri”vitenskapen” har i alt for lang tid fått lov til å lemleste / ødelegge mennesker bak lukkede dører. Og husk at denne ”vitenskapen” er en del av vårt offentlige helsevesen!
Det er ikke lenge siden at en del av psykiatri”vitenskapen” bl.a. bestod i å borre hull i hodet på pasient- ene, og de som overlevde denne ”behandlingen”, fikk sin friske hjerne og liv ødelagt. I dag har psykiatri ”vitenskapen” gått over til å bruke medisinindustriens neuroleptika. Da skjuler disse ”vitenskaps” utøv- erne både hull i hodene og blodbadene som gjorde overgrepene godt synlige under lobotomeringen. Men for pasientene gir neuroleptika det samme resultatet, altså ødelagte liv og hjerner.
For noen år siden rullet dokumentarfilmen ”Til Ditt Eget Beste” over norske TV-skjermer. Der infor- merte den amerikanske psykiatriprofessoren Peter Breggin om at dødstallene i sinnssykehusene i den vestlige verden har vært så høye gjennom en hundreårsperiode at de i realiteten var konsentrasjons- leirer. Peter Breggin hadde også selv sett at pasienter hadde blitt drept under ekstrem behandling.
For tiden er jeg inne i en sak som gir en klar dokumentasjon på at denne psykiatri”vitenskapen” bærer sitt dødsindustrinavn med rette. For en bekjent av undertegnede har blitt tvangsinnlagt på Sykehuset-Innlandet, avdeling Reinsvoll, og dermed kom det et rop om hjelp! Jeg forstod raskt hvorfor min bekjent ropte om hjelp.
Hun ble tvangsmedisinert med neuroleptika med så store doser at hun mistet taleevnen, fikk søvn-problemer, skjelvinger over hele kroppen, ja, hele hennes tilværelse ble et sammenhengende mareritt. Ellers så har min bekjent også fått føle fysiske overgrep som har gitt henne skader som brukket ribbein og fått brutt opp en gammel ryggskade. Og når min bekjente skreik i smerte mens overgrepene foregikk, ble det stappet en håndduk i munnen på vedkommende for å kvele skrikene.
Slik fortsetter overgriperne sine overgrep lønnet av vårt helsevesen betalt av skattebetalernes penger. Den ansvarlige overlegen på avdeling Reinsvoll er nå meldt til politiet.
Oslo, 17. september 2008,
Velaug Lie
NB: Vennligst kopier linkene under og åpne dem på internett. Vi har litt problemer med koblingene!
Hej, -
Jag vidarebefordrar här ett tips jag fick häromdagen från Michael Schwartz, professor i psykiatri vid University of Louisiana i USA sedan flera decennier samt huvudredaktör för den medicinska on-line-tidskriften Philosophy, Ethics, and Humanities in Medicine (http://www.peh-med.com/home).
Det är en synnerligen intressant debatt mellan internationellt ledandepsykiatrer, vilken har uppstått med anledning av tidskriftens recension av boken "Alternatives Beyond Psychiatry" - dvs. den bok som jag själv skrivit 2½ artiklar i (Recensionen finns på http://www.peh-med.com/content/3/1/18 och den efterföljande diskusionen på http://www.peh-med.com/content/3/1/18/comments).
Av denna kan ni se hur oerhört långt bort från den internationella psykiatrifronten svenska psykiatrer befinner sig. Här kan ni läsa en rad psykiatrer som erkänner att den medicinska modellen - vilken totalt dominerat psykiatrin de senaste 50 åren - har misslyckats totalt.
Redani den recension som inleder debatten (författad av Paul Hammersley, the Programme Director for Post Graduate Studies in cognitive behavioural therapy for psychosis at Manchester University's COPE Initiative, Konstateras med hänvisning till några enkla fakta, att den moderna psykiatrin misslyckats totalt - och att införandet av psykofarmaka bara lett till en stark ökning av antalet personer med svåra psykiska störningar i stället för tvärtom.
The editors take as their starting point an unequivocal stance that modern psychiatry does not work, evidenced, in Robert Whitaker's "Preface," by the fact that since chlorpromazine was synthesized and introduced in 1954 the rate of 'disabled mentally ill' in the USA has increased nearly six-fold from 3.38 people per 1,000 population in 1955 to 19.69 people per 1,000 population in 2003. Furthermore, since the introduction of Prozac in 1987 the number of 'disabled mentally ill' has been increasing at the rate of 150,000 per year. This is a powerful argument. Whilst research into physical disease has led to huge improvements in outcomes in conditions such as breast cancer and HIV; psychiatry appears to be going backwards, and at an alarming rate.
Irecensionen är faktiskt jag själv apostroferad:
Two other essays in this anthology stand out: Peter Lehman and Maths Jesperson's contribution, 'Self Help, Difference and User Control in the Age of the Internet,' shows how and why consumers groups will become significant players in the future shaping of psychiatry. Marc Rufer offers an eighteen page summary of the position of alternative theorists, 'Psychiatry: Its Diagnostic Methods, Its Therapies, Its Power,' that is destined to become a classic and by itself is worth the cover price of the volume.)
Karl Koehler, professor emeritus i psykiatri i Bonn, sammanfattar läget i följande ord, där han konstaterar att den nuvarande psykiatrin har misslyckats totalt och att vi nu måste titta på alternativa synsätt och behandlingsmetoder:
"Itseems, as if countries that have adopted the modern drug-based paradigm of psychiatric care have, in the past 50 years, experienced a great surge in the number of people disabled by mental disorders. Accordingly, it would appear that we desperately need to reflect on alternatives to this failed paradigm of care."
Selv om det ikke finnes barnemedisin ser man en økning i bruk av medisin til barn. De får voksenmedisin justert i mindre doser.
Blant annet går 59 barn under ni år på tunge antidepressive medisiner som er beregnet på voksne, melder TV2.
Mange norske barn rammes av alvorlige bivirkninger etter bruk av medisiner solgt over disk eller gitt på resept på norske sykehus.
Men ifølge spesialist i barnemedisin og president i Europeisk forening for barn og medisin, Betty Kalikstad, er ikke barn små voksne og vi vet for lite om hvordan medisinen faktisk virker på dem. Hun misliker risikoen vi utsetter barna for, både når det gjelder tyngre medisiner og såkalte hverdagsmedisiner.
For eksempel bruk av de smertestillende tablettene som inneholder paracetamol i feil dose, kan påvirke barnets organsystemer, spesielt leveren.
- Vi tillater i hvert fall en større form for gambling når det gjelder barns helse i forhold til voksne. Det er nå helt klart, sier hun til TV2.
Europeisk forening for barn og medisin ser en skremmende holdningsendring i Norge: Vi medisinerer barna våre oftere enn før.
Bare i 2007 ble det skrevet ut 260.000 resepter til barn, deriblant over 120.000 antibiotikakurer og flere tusen beroligende medisiner.
Det omsettes også reseptfrie legemidler som Paracet og nesespray beregnet for barn for cirka 58 millioner kroner årlig.
(sendt fra Kari Lossius)
Några FLER tips om hur man får småbarn att ta psykiatriska droger direkt från läkemedelsindustrin
Amfetaminpreparatet Concerta som ges till barn med ADHD är ett beroendeframkallande medel (FASS), placerat i narkotikakategori II: starkt vanebildande med hög missbrukspotential. Det ger enligt FASS-texten: buksmärtor, kräkningar, illamående, diarré, magbesvär, insomningssvårigheter, tics (en neurologisk störning i form av ryckningar) aggression, ångest, affektabilitet som VANLIGA skadeverkningar, upprepat VANLIGA skadeverkningar.
Det ger tillväxthämning också av den växande hjärnan. Amfetaminpreparat har inte heller någon som helst positiv effekt, vid sidan av den för vuxenvärlden "positiva" kortsiktiga effekten på beteendet (som grundas på en skapad toxisk effekt på hjärnan).
Men man måste ju få ungarna att ta narkotikan!
Man måste få ungarna att tycka att det är COOL att ta den psykiatriska drogen och de måste fås att SVÄLJA. Därför har tillverkaren i Sverige, Janssen-Cilag, som också ger stöd till den ”patientförening”, Attention, som pushar dessa psykiatriska droger, tagit fram goda tips.
Njut av presentationen i bifogad fil. Så går det till att få småbarn och ändra attityd: Det ska vara COOL att ta narkotiska preparat.
Janne Larsson
skribent
(Sendt fra Kari Lossius - Artikkel fra Ringerikes blad)
PSYKIATRI OG NAZISME
Ser at ordet nazisme er nevnt i asyldebatten. Det nærmeste vi kommer nazismen her i landet, må være det som foregår i tvangspsykiatrien.
I mai d.å. holdt Citizens Commission on Human Rights (CCHR) en utstilling i Oslo, om psykiatrien. Fra historisk bakgrunn til det som foregår i dag. På denne utstillingen var det innom flere tusen mennesker, og mange av dem var ofre for psykiatrien. Et av ofrene jeg snakket med, fortalte at hun hadde blitt lagt i håndjern i sitt hjem og brakt til en psykiatrisk institusjon. På institusjonen ble hun tvangsforet med sinnsendrende medikamenter (les: gift), og hvis hun ikke tok det, blir det gitt i sprøyteform. Dette medførte forferdelige bivirkninger, og hun er i dag meget svekket av "behandlingen" hun har vært utsatt for. Når jeg spurte henne hvordan det burde være, svarte hun: "Friskvernsentre i Erling Stordahls ånd. Ikke slik som på institusjonen, hvor vi trykkes ned i sanda." Et annet offer fortalte meg at etter å ha fått en tvangssprøyte, visste han ikke om det var natt eller dag eller hva han gjorde. smertene i kroppen var uutholdelige.
På det internasjonale planet er det nå en lettelse at psykiater Radovan Karadzic er brakt inn for retten, anklaget for folkemord. (Les evt. mer om etnisk rensing, folkemord, nazisme, etc. på cchr.org.)
I psykiatrien virker det som man jobber etter følgende retningslinjer: "Det er ikke noe vi kan gjøre med det, så det er det samme hva vi gjør." Dette må det bli slutt på, og man må få etiske kodekser som må underskrives og følges. Grunnleggende menneskerettigheter gjelder også for folk som er i mental krise.
Kari Lossius
i CCHR Norge
Radovan Karadžić - en av verdens verste psykiatere og krigsforbryter!
Hvor mange nålevende grusomme psykiatere finnes i denne verden mon tro...?
Fra BT - sept. 2008
Kjemper mot psykiatrikutt ved Blåbærlia
Fagfolk i Helse Bergen gjør opprør mot beslutningen om å legge ned en avdeling for unge schizofrene i Helse Bergen. - Vår lojalitet går til pasientene og de pårørende.
BER LEDELSEN SNU: Fagmiljøet protesterer mot at Helse Bergen-ledelsen vil legge ned en avdeling ved den psykiatriske institusjonen Blåbærlia i Åsane. De frykter at konsekvensene blir flere korridorpasienter, flere kroniske psykoser og et rasert fagmiljø. Fra venstre: Inger Greve Isdahl og Hans E. Hellerud, begge overleger og spesialister, og senior psykolog- spesialist Anne Grete Skogstad. Foto: Jon-Michael Josefsen
- Vi har ikke råd til å miste en eneste behandlingsplass! Det er vår plikt å protestere, er budskapet fra tre av de mest erfarne spesialistene innen dette psykiatrifagfeltet i Helse Bergen.
Inger Greve Isdahl og Hans E. Hellerud, begge overleger og spesialister i psykiatri, og senior psykologspesialist Anne Grete Skogstad, nekter å sitte stille og godta at åtte døgnplasser og to dagplasser for unge schizofrene ved Blåbærlia i Åsane blir fjernet med et pennestrøk.
- Dette er svært syke pasienter. Vi har ikke noe annet tilbud til dem, sier trioen.
- For dårlige for DPS Motstanden har vært massiv, etter at beskjeden om nedlegging kom midt i fellesferien. Både fagmiljø, verneombud, tillitsvalgte og pårørende har protestert mot nedleggelsen av avdeling B1 ved Blåbærlia. Etter planen skulle dørene stenges for godt allerede 1. september, men driften går fremdeles for fullt.
Schizofreni er den mest alvorlige av alle psykiatriske lidelser. Ved Blåbærlia får unge mennesker mellom 18 og 30 år utredning og behandling, og mange har tilleggs- diagnoser og rusproblemer.
Helse Bergen- ledelsen mener de vil få et fullgodt tilbud ved distriktspsykiatriske sentre med poliklinikker (DPS). Helt feil, hevder fagmiljøet: DPS'ene har verken plasser, kompetanse eller behandlingstilbud til denne gruppen.
- Våre pasienter er for dårlige for DPS. Faktisk sender DPS'ene pasienter til oss, fordi de er for syke til å nyttiggjøre seg behandling på DPS.
- Styret er feilinformert De tre reagerer på at ledelsen i Psykiatrisk divisjon sier at avgjørelsen om nedleggelsen er faglig fundert.
- Ingen har spurt oss, som har jobbet lengst med denne pasientgruppen. Fagmiljøet holdes konsekvent utenfor, og ledelsen er ikke interessert i dialog. Vi har purret og purret for å komme i faglig dialog med ledelsen, men har ikke nådd frem, sier Hellerud.
Styret i Helse Bergen har ikke gjort noe vedtak om nedleggelsen. Hellerud mener at en beslutning med så alvorlige konsekvenser ikke kan tas uten et styrevedtak.
- Styret har ikke fått adekvate opplysninger, men synes å ha blitt feilinformert av divisjonsledelsen og ledelsen i Helse Bergen, sier de tre.
Stor selvmordsfare Blåbærlia har vært et flaggskip i norsk psykiatri for behandling av unge schizofrene.
- Erfaringsmessig går det ofte dårlig med denne gruppen. Hvis det ikke blir lagt til rette for vekst og utvikling, ender de ofte som svingdørspasienter. For en som blir syk i 16-17-årsalderen og har seksti år igjen å leve, kan det bli svært tøffe år, om de blir sendt frem og tilbake mellom sykehus og institusjoner, sier Skogstad.
Uten god behandling blir virkelighetsopplevelsen til schizofrene stadig mer avvikende. Faren for at tilstanden blir kronisk er stor, og selvmordsfaren øker.
- Her ved Blåbærlia får de utvikle kontaktevne med andre mennesker. Vi prøver å gi dem tro på nødvendig medisinering og læring, og på en fremtid blant andre mennesker. Det er skammelig, hvis de ikke får mulighet til å utvikle dette potensialet så langt som mulig, sier Skogstad.
De tre understreker at de ikke ser bort fra at DPS'ene på sikt kan gi et godt behandlingstilbud til unge schizofrene.
- DPS har mange dyktige folk og mange gode planer, men foreløpig er det bare planer. Den dagen planene blir realisert, kan vi gjerne ta en ny diskusjon. Men inntil det skjer, håper vi at fornuften seirer.
HULK's kommentar:
Tre psykiatere kjemper for at dere såkalte "behandlinsgplass" - Blåbærlia fortsatt skal bestå og ikke legges ned! Vi i HULK v/ ansvarlig leder - Lise Tollefsen Slembe gikk for en stund tilbake ut og forsvarte Blåbærlia i BT's "lesernes mening" med at vi selv hadde vært der og synes stedet virket både hyggelig og trivelig for pasienter som bor der, da pasienter som vi også har hatt kontakt med i ettertid. Men når vi leser ovennevnte uttalelser fra disse tre der de skryter om hvor viktig det er for deres unge schizofrene pasienter " å tro på nødvendig medisinering og læring," er det få "gåsehud" langt oppover ryggen av , ikke minst å føle stor vemmelse av! Mener disse tre strenge avbildede ansiktene at deres uvirkningsfulle medisiner mot schizofreni er det som skal gi 16-17 åringer et langt liv og folk (der ute) er godtroende nok til å tro på dette , så er det på sin plass at vi i HULK atter en gang minner folk på hvor alvorlige mentalt reduserte og syke unge mennesker vi har med å gjøre her i HULK, nettopp grunnet antidepressive/psykotiske medisiner de har gått på i lang tid! Det disse tre psykiaterne er mest opptatte av, er få beholde sine arbeidsplasser der de tjener store penger på uvirkningsfulle medisiner som faktisk vil redusere disse unge menneskenes levealder! Derfor går de ut i media å forkynn- er at "de ikke har råd til å miste en eneste arbeidsplass!"
NB:
Huff huff..! Bare synes av disse gravalvorlige ansiktene som smiler anstrengt og likt mot kameraet, er nok til å bli "mørkredde på høylys dag" av! De tre ansiktene ser jo ut som de strenge nonnene og prestene man hadde på 1700 tallet!!!
Dr Linda Graham and colleagues oppose the RACP's recommendation to link ADHD diagnosis to extra funding, arguing that this will only encourage over-diagnosis of ADHD by schools in a bid to gain additional money.
A group of leading education academics has warned the number of schoolchildren labelled with attention deficit and hyperactivity disorder will increase exponentially if new guidelines are accepted.
Dr Linda Graham, a senior researcher in the Faculty of Education and Social Work at Sydney University, has warned that proposals to train teachers to watch out for ADHD will lead to excessive diagnosis and draw funding away from students with more serious disabilities.
Dr Graham is the lead signatory on letters sent to the federal health and education ministers and signed by sixteen leading researchers, including Professor Derrick Armstrong, Professor Tony Vinson and Professor Trevor Parmenter (all from the University of Sydney), Professor Suzanne Carrington from Queensland University of Technology, Professor Dennis Moore from Monash University and others.
The letters warn against draft guidelines from The Royal Australian College of Physicians (RACP) which recommend training teachers to look for evidence of ADHD in students.
Dr Graham and her colleague say that such an approach would encourage teachers "to act as proxy-diagnosticians by looking for evidence of particular deficits, perhaps missing vital signs which may indicate other difficulties at home or with learning."
They add: "children with learning difficulties and poor social skills will be diagnosed with a psychiatric disorder that may remain with them for the rest of their lives."
They also criticise the RACP's recommendation to link ADHD diagnosis to extra funding, arguing that this will only encourage over-diagnosis of ADHD by schools in a bid to gain additional money.
They cite schools in the US where diagnosis of health impairments grew by 600 per cent in one decade after schools were able to receive funding for ADHD-diagnosed students.
"If Australia were to follow the RACP's recommendation to include ADHD as a disability category eligible for additional support funding, special education budgets for all Australian educational jurisdictions would skyrocket.
"Schools and educational systems will not be able to cope with the demand and as such, each additional 'supported' child will receive less…
"In the end, children with significant disabilities (cerebral palsy, autism, intellectual impairment) will not receive the support they require and the segregation of students with high-support needs will continue to increase."
Dr Graham and her colleagues argue that a "more educationally and fiscally responsible approach would be to provide targeted funding for which individual schools and teachers could apply to support their access to professional development in the area of inclusive educational practice."
They also argue that equipping teachers to "teach in increasingly diverse classrooms is sustainable - training them in an ad hoc manner on what to do in response to an individual diagnosis is not."
Debattinnlegg hentet fra Dagbladet
Ritalin-eksplosjonen
Jegblir forsøkt tvunget til å skrive ut Ritalin mot mitt eget ønske.
Gunnar Strøno, kommunelege 2, spesialist i allmennmedisin
svartboks:Psykiatri «Psykiatri er den mest destruktive kraft som har rammet våre samfunn». Det er ingen hvem som helst som sier dette, men professor emeritus i psykiatri Thomas Szasz.
En av USAs mest innflytelsesrike aviser, USA Today, publiserte 4. mai 2007 resultatene fra en stor studie om tilstanden innen psykiatrien. Rapporten fra studien dokumenterer at psykiatrisk medikamentell behandling forkorter livet med 25 år, mot tidligere 10-15 år.
De psykiatriske sykehusene og institusjonene må erstattes med humane døgnåpne behandlingssteder med en helt annen ”ånd” enn i dagens system. Noe helt nytt må skapes, med trygge mennesker i rollen som behandlere/medmennesker, åpne, kreative og nytenkende og med enn helt annen kunnskaps/forståelsesmodell enn det majoriteten av dagens såkalte helsepersonell innehar. Det er ikke liv laga og flikke på det gamle, men åpne opp for et nytt holistisk paradigme frigjort fra den farmasøytiske industri.
Psykiatere med kalde hjerter, dødelige piller og stigmatiserende diagnoser kan logisk nok ikke være til mye hjelp.
Å skyve pasientene foran seg i kravet om mer penger og flere psykiatere er velkjent strategi. Dette skulle man ikke tro at våre politikere lenger biter på.
Legemiddelselskapet GlaxoSmithKline gir etter for massivt press og presenterer forskning som viser at en lykkepille 30-40.000 nordmenn bruker øker selvmordsrisikoen for barn og tenåringer.
Etter hardt press fra leger, eksperter, pårørende og store deler av verdens medisinske samfunn har legemiddelselskapet GlaxoSmithKline presentert ni vitenskapelige studier og to kliniske gjennomganger av forskning som avslører farene barn og tenåringer utsettes for når de bruker lykkepillen Seroxat.
Forskningen viser at:
Barn på Seroxat har dobbelt så ofte selvmordstanker sammenlignet med kontrollgruppen.
En studie viser at seks ungdommer på Seroxat ville ta sitt eget liv, sammenlignet med kun én som fikk placebo-medisin.
Medisinen har også en sammenheng med bivirkninger som fientlighet, søvnløshet, svimmelhet og følelsesmessig irritabilitet.
Kritikere sier resultatene ble hemmeligholdt i opptil 10 år, mens tusenvis av barn og tenåringer ble gitt medisinen for å behandle depresjon.
Tidligere har leger også kalt Seroxat ”supermedisin” for sjenerte.
GlaxoSmithKline kan nå vente seg et gigantisk søksmål med påstander om at myndigheter ble lurt til å tro at Seroxat - som er verd 26 milliarder kroner i året for Glaxo - var sikkert å bruke for barn.
Det har vært kjent at mange barn tok sitt eget liv mens de fikk pillen, men leger skrev ut medisinen til ungdommer helt frem til i fjor.
I underkant av 240.000 nordmenn brukte ifølge Folkehelseinstituttet antidepressiva i 2003. Mellom 30.000 og 40.000 av pasientene bruker Seroxat.
Det er tidligere kjent at leger gir lykkepiller til barn helt ned i åtteårsalderen i Norge, men nå er det innført 18-årsgrense på Seroxat.
I USA har statsadvokat Eliot Spitzer i New York saksøkt legemiddelfirmaet, med anklager om at de hemmeligholdt minst fire studier om pillen.
I England vil 3000 familier gå til rettssak mot Glaxo for å få erstatning for lidelsen de har gått gjennom. Blant dem er flere foreldre til barn som tok selvmord mens de gikk på pillen.
Alle detaljene om de kontroversielle studiene ble publisert på internett etter at verdens medisinske samfunn snudde ryggen til selskapet.
I et angrep fra det svært anerkjente tidsskriftet Lancet blir selskapet beskylt for å miste grepet på grunnleggende menneskelighet i Seroxat-skandalen.
- GSK ser ut til å gjøre et klumsete forsøk på å vri seg unna, skrev tidsskriftet i en leder.
Tidsskriftet skriver at sikkerheten og effektiviteten av Seroxat på barn har blitt testet i minst fem studier betalt av GSK, og at kun en av dem er blitt publisert.
Det konkluderte med, selv om reslutatene var blandede, at medisinen hadde ”overraskende god effekt og sikkerhet ved behandling av unge deprimerte”.
En talsmann for GlaxoSmithKline sier studiene ble presentert for myndighetene i møter, brev og rapporter, men Lancet kritiserer presentasjonen for å være for mangelfull.
Tidsskriftet skriver at informasjonen ble presentert på lukkede møter og leserbrevsidene i medisinske tidsskrifter.
- Vi har ikke forsøkt å hemmeligholde informasojn eller feilinformere myndigheter og det medisinske samfunnet. Individuelle studier beviser ikke at det er et sikkerhetsproblem med medisinen, sier talsmannen for Glaxo til den engelske avisen Daily Mail.
Ifølge forskerne Craig Whittington og Tim Kendall, som Lancet har snaket med, er Prozac den eneste lykkepillen som ikke virker negativt på barn med depresjon.
De er ikke fornøyde med informasjonen fra industrien:
- Legemiddelfirmaer som holder tilbake data eller ikke gjør alle sine forskningsdata tilgjengelig, underminerer retningslinjene. Vi risikerer at behandlinger som er ineffektive, skadelige eller begge deler, blir anbefalt, sier Kendall til The Lancet.
Han etterlyser strengere kontroll av legemiddelindustrien, og at alle forskningsdata blir gjort tilgjengelige.
- At disse legemidlene er blitt godkjent for behandling av barn på bakgrunn av svært begrensete bevis for at de har effekt, viser at det haster å få dette på plass, sier Kendall.
PSYKIATRISK MEDIKAMENTELL BEHANDLING FORKORTER LIVET MED GJENNOMSNITTLIG 25 ÅR
PSYKIATRIOFFERALLIANSEN (POA) krever monitoring av den fysiske, psykiske og sosiale helsen til alle pasienter i Norge som får behandling for psykiske lidelser, spesielt med henblikk på følgesykdommer (”bivirkninger”) som selvmord, overvekt/fedme, hyperprolaktinemi, diabetes (2), hjertesvikt, nyre- og leversvikt og hjerneskader (akatisi, ataksi, dyskinesier, parkinsonisme, dystoni, katatoni, tics, Tourettes, afasi, amnesi, apati, demens, hypofysesvulst). En alarmerende rapport fra USA i mai 2007 dokumenterer at psykiatrisk medikamentell behandling tar liv - i økende grad. Les mer …
Mennesker med psykiske lidelser dør gjennomsnittlig 25 år tidligere
Voksne med alvorlige psykiske lidelser behandlet i det offentlige helsevesenet dør 25 år tidligere enn den amerikanske befolkningen som helhet, et gap som er blitt større siden begynnelsen av 1990-tallet da psykiske lidelser forkortet levealderen med 10-15 år, ifølge en rapport fra Marylin Elias, USA TODAY, 04.05.2007.
”Vi går i gal retning og må endre kurs, ”sier Joseph Parks, direktør for psykiatritjenesten i Missouri Department of Mental Health. Han er hovedforfatter i rapporten fra åtte delstater - Maine, Massachusetts, Rhode Island, Oklahoma, Missouri, Texas, Utah og Arizona - som vil bli lagt frem på et møte for sykehusdirektører i Bethesda, Md.
Rundt 60 prosent av de 10,3 millioner med alvorlige psykiske lidelser får behandling i offentlige institusjoner, 90 prosent som polikliniske pasienter, sier Parks. De har lidelser som schizofreni, bipolar lidelse og tung depresjon. Selv om mennesker med psykiske lidelser har høy ulykkes- og selvmordsrate, dør 3 av 5 av sykdommer som kan forhindres, sier han. (Den høye ulykkes- og selvmordsraten kan òg skyldes den medikamentelle behandlingen. Min komm.)
Uvirksomhet er et stort problem. Pasientene får ofte lite mosjon, og mange får nyere typer antipsykotika, som har vært på markedet i 18 år, som forårsaker drastisk vektøkning og fører til diabetes og hjertesykdom, sier Parks. Han mener at disse medikamentene (eng. drugs) fører til dødsfall av hjertelidelser.
Nyere studier stiller spørsmål ved fordelen til de nyere medikamentene. ”Mange kan bytte til tryggere medikamenter”, sier Parks. Schizofrene har en høyere risiko for diabetes allerede, sier han. Voksne med psykiske lidelser har også mer alkohol- og rusgiftproblemer og er røykere.
På grunn av den psykiske lidelsen, er ikke pasientene gode helseadvokater for seg selv, sier Andrew Leuchter, UCLA School of Medicine. Når pasientene søker hjelp hører jeg om store problemer med å få timeavtale selv for enkle problemer som høyt blodtrykk. Det offentlige helsevesen er fattig (eng. underfunded), og det er blitt verre med årene.
De medisinske behovene til pasienter med psykiske lidelser faller mellom to stoler når psykiatere og allmennleger ikke praktiserer i samme institusjon, ifølge en rapport i 2003 fra Bazelon Center for Mental Health Law. Men integrerte klinikker er sjeldne, sier Bazelon direktøren Chris Koyanagi.
Noen ganger mistolker helsepersonell medisinske plager som symptomer på pasientens lidelse, sier Kenneth Duckworth, National Alliance on Mental Illness. Og nødvendig behandling kan bli vanskelig å få. Han henviser til en studie som viser at etter at pasienter i psykiatrien har hatt et hjerteanfall, får de i mindre grad enn andre pasienter vanlig oppfølgende behandling.
Parks tror at etater som Centers for Desease Control and Prevention (i Norge Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet, Folkehelseinstituttet, min komm.), akkurat som tilfellet er med andre utsatte grupper, må identifisere problemer og løsninger. ”Mange kjemper i tiår for å overvinne en psykisk lidelse,” sier han, ”og etter den kampen er det spesielt grusomt å tenke på at du vil dø ung.”
Kilde: Copyright 2007 USA TODAY, a division of Gannet Co. Inc.
PS. Vi, pasienter, pårørende og allmennheten, kan ikke leve med at pasientene i psykiatrien får forkortet sine liv med gjennomsnittlig 25 år. Psykiatrien må granskes!
Vally Vegge, familiesosiolog/mediekontakt
Psykiatriofferalliansen (POA)/NNMP
Oslo 17. mai 2007
Fortsatt økning i antallet tvangsinnleggelser
10 000 tvangsinnleggelser årlig er for mye. Dette er sjelsettende hendelser og det berører mange mennesker. Og at hele 2500 av disse dreier seg om innleggelser som spesialistene ikke ser nødvendigheten av neste dag taler for seg, sier rådgiver Olav Nyttingnes i Rådet for psykisk helse.
Denne boken må du bare lese, der alle de mest groteske sannheter om medisiner og hva som foregår av "sjusk" innen legemiddelindustrien kommer frem for en dag..!!!
BEKYMRET: Forfatter av flere bøker som beskriver hvor farlig ADHD-medisin kan være, Elsa Wendel Adalbéron, er bekymret over det økende antallet ADHD-diagnoser på barn under 19 år i Aust-Agder. De bruker 28 prosent mer medisin enn landsgjennomsnittet.
31. Oktober 2007 06:00 - Sist oppdatert: 31. Oktober 2007 10:23
I en nylig utgitt bok offentliggjør forsker, Elsa Wendel Adalbéron en rapport som viser skremmende bivirkninger av ADHD-medisiner. I gjennomsnitt bruker barn og unge i Aust-Agder 28 prosent mer medisiner enn landsgjennomsnittet.
-Detoffentlige helsevesenet sier at Ritalin er godt utprøvd,trygt og uten særlige bivirkninger. Men dette er jo helt feil. Skadevirkningene av Ritalin er mye mer omfattende enn det helsevesenet vil innse, sier forfatteren av bøkene "Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin" og "Diagnoser, salg og medisiner - det helsevesenet ikke forteller deg", Elsa Wendel Adalbéron, som er bosatt i Kristiansand.
Hun har lenge forsket på hvordan leger har diagnostisert og medisinert ADHD-mennesker (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). Adalbéron er skremt over at så mange unge mellom sju og 19 år får diagnosen.
Sterke bånd Hun mener at de sterke båndene mellom legene og legemiddelindustrien kan være en del av forklaringen på den eksplosive økningen i medisineringen. -Legemiddelverkene i de forskjellige landene har sterke bånd til industrien og dermed får ikke folk vite om skadevirkningene av medisiner generelt, innbefattet Ritalin, Concerta og Strattera, sier Adalbéron. Ifølge en utgitt rapport som Adalbéron mener er hemmeligholdt fra det britiske legemiddelverket MHRA (Medicines and Healthcare products Regulatory Agency), er den mest innrapporterte skadevirkningen av midlene (som alle gis mot ADHD) epileptiske anfall. -Det finnes ikke medisinsk bevis for at ADHD eksisterer som en sykdom. Dette er ganske viktig, fordi man i dette tilfellet gir sterke og farlige midler til personer som kan være feildiagnostisert.
Ingenbevis Foreløpig finnes det ifølge forskeren ingen bevis på at diagnosen eksisterer som en "sykdom". -Diagnosen er kun subjektiv og settes etter en lege eller psykiaters vurdering. Dette er symptomer som finnes hos ganske mange mennesker. Eksempler på dette kan være oppmerksomhetssvikt og manglende impulskontroll, sier hun. Etter å ha forsket på området i ti år, mener hun at medisineringen kan være farligere enn det folk flest vet om. Nå ønsker hun å rette en advarsel til ungdommen og deres foreldre, leger og legemiddelindustrien. Både FN og helseminister Sylvia Brustad har tidligere uttrykt sin bekymring over at Norge ligger på verdenstoppen i Ritalinbruk. -Plutselige hjertedødsfall har forekommet hos dem som bruker Ritalin og Concerta. Dessuten gir Strattera risiko for alvorlig leverskade. Psykoser, aggressivitet og selvmord skal også være vanlig hos dem som bruker disse midlene, viser rapporten. Hun mener at agder-legene som ikke finner "feil" hos barn kan ha gjort det til en rutine å stille diagnosen ADHD. Det er for enkelt for legene å stille en ADHD-diagnose, mener hun.
Copy: National Institute for Health and Clinical Excellence (NICE)
August 29, 2008
The MHRA is failing to act to protect children against the harmful effects of the ADHD drug Strattera
With this letter I want to inform you that the MHRA is failing in its mission to protect children from the harmful effects of drugs – in this case the ADHD drug Strattera. The inactions by the MHRA affect the whole continent as UK is responsible for the “safety work” around this drug in Europe.
The failure of the agency will also mean that psychiatrists within The Guideline Development Group in NICE can push through more “treatment” with Strattera and other ADHD drugs. The MHRA is withholding the clear evidence for harmful effects and the psychiatrists with close relations to the manufacturers of the drugs can unimpeded recommend these “medicines” to unsuspecting doctors and parents.
As known the MHRA has made the following promise: “…we take any necessary action to protect the public promptly if there is a problem.”[1] Considering the data below it must be stated that the agency works in a completely other direction: delaying warnings and restricting actions as long as possible to protect the pharmaceutical company involved – meanwhile children are dying and are getting psychotic reactions with hallucinations from the drug.
Already more than two years ago the agency knew that Strattera causes mania and psychotic reactions in children. The FDA had made a thorough review of reported cases [2] and the MHRA got the information.
Since the beginning of this year the MHRA knows that Eli Lilly lied about the number of deaths from Strattera. At least 41 children and adolescents are known to have died while under Strattera “treatment” in the last five years (see more data below).
And on top of this – the drug is causing the very condition it is meant to “alleviate” (see data below about the 700 reported cases of drug induced hyperactivity).
The data mentioned below have been given the MHRA and the important questions have been asked. But the agency has failed to answer – and has done nothing effective to protect the children. With reference to the data below I request actions from the Department of Health.
-------------------
In three long letters to the MHRA this year I have given data and asked questions about the harmful effects of Strattera. I have got no real answers at all.
In the letter January 2, 2008, I described the “compelling evidence” for a causal association between Strattera and treatment emergent symptoms of psychosis or mania, as well as other harmful effects. In the letter March 9, 2008,I gave further data about the subject and made an analysis of the reports issued by independent researchers at the FDA, and by the manufacturer, Eli Lilly (the latter being the report used by MHRA in its safety analysis).
With reference to these letters:
In 2005 researchers at the FDA analysed the psychosis-inducing effects of Strattera and issued its report March 3, 2006[2]. Two years later, February 2008, Eli Lilly issued its “analysis” of the same subject, as part of Periodic Safety Update Report 9, sent from the MHRA [3].
The FDA was very clear about the psychosis-inducing effects of Strattera. The MHRA did not listen. Eli Lilly tried to explain away the results found in its review. (In an article in the Daily Mail this summer, Andrew Herxheimer, editor of the Drug and Therapeutics Bulletin, and emeritus fellow of the Cochrane Centre commented:“Asking a drug company to review its own product is crazy, but it goes on quite a lot”.[4])
But even if it was crazy to ask Eli Lilly to review Strattera, the company reluctantly wrote in its conclusions – and note this was already in the beginning of the year: “Nevertheless, Lilly will consider adding language regarding psychotic symptoms including hallucinations”to its product information sheet (p. 1279 of the review).
The Swedish Medical Products Agency (MPA) is obviously also waiting for the MHRA to act. In an answer this summer the agency announced: “…UK has the baton.”
But the MHRA has continued to delay the issuance of the warnings – now for more than two years.
In my letter of January 2, I also took up the forgotten 700 cases of psychomotor hyperactivity.The MHRA assessor was questioning how Eli Lilly could exclude all these reported cases from its review.
I would think you agree with me that this area is of extreme importance for the MHRA to handle. We have “700 reported cases of psychomotor hyperactivity [that] were related to an exacerbation of the underlying ADHD”.
If we would apply this to the area of diabetes we could say that the patient got a diabetes medication with resulting increase in blood sugar level. It would probably not take long before such a drug was withdrawn from the market. And considering the accepted rate of underreporting, these reports about Strattera represent an actual incidence of at least between 7000 and 70 000 cases.
The MHRA has not investigated these extremely important reports.
In the letter May 15, 2008, I gave updated information about the reported instances of death from Strattera and about the false information provided by Eli Lilly.
The MHRA has not called in question the false data given by Eli Lilly about instances of death from Strattera and the agency has not started an investigation into all the reported cases of death in connection with Strattera “treatment”.
-------------------
I now request that the Department of Health takes action. This does not concern “only” the children in UK; it concerns the children in the whole of Europe.
[3] Eli Lilly, Cumulative review of Spontaneous Case Reports of Mania, Psychotic Disorders, Hallucinations, and Agitation, Appendix 16 to Periodic Safety Report 9 for Strattera, 2008, http://jannel.se/Lilly_psychosis_strattera.pdf
[4] Daily Mail, Heart attacks and suicides... yet the dangers were all kept so quiet. So how CAN you trust your medicine?July 7, 2008,
FN er bekymret over den voldsomme økningen av ADHD-medisinering på barn i Norge. På ti år har det vært en ti-dobling io bruk av ADHD-medisin og nå ligger Norge i verdenstoppen.
- Norge er det landet i Europa som følger USAs utvikling og har det høyeste forbruket av medikamentell behandling av ADHD. Og dette bekymrer oss, sier lederen for FNs kontrollorgan for narkotika, Giesela Wieser.
Tidoblet forbruk Hun og resten av staben i Wien har øynene rettet mot Norge. Det norske forbruket av ADHD-medisiner har vært i sterk vekst siden slutten av 80-tallet. Fra 1985 til 1990 ble antallet medisinerte barn firedoblet, og i dag medisinerer vi mer enn ti ganger så mange som i 1996. Ferske tall viser at rundt 12 000 norske barn og unge i dag bruker ADHD-medisiner. Utviklingen skjer til tross for at norske myndigheter sier at medisiner skal unngås.
Lederen for FNs kontrollorgan for narkotika, Giesela Wieser, er bekymret over det høye norske forbruket. Foto: Tommy Gulliksen/Dokument 2
To av de tre mest brukte ADHD-medisinene inneholder et sentralstimulerende narkotikum nesten identisk med amfetamin. Bivirkninger kan være alt fra kvalme og søvnløshet til selvmordsforsøk for å nevne noen.
- For et stort antall mennesker som blir berørt av dette problemet, så er det den enkleste, raskeste og billigste løsningen. Men om det er den riktig løsningen det er et helt annet spørsmål, sier Wieser.
Lettvint løsning Legemidler ved ADHD skal bare brukes som et tillegg til annen type behandling ved ADHD. Det skal ikke brukes som en lettvint løsning på et komplekst problem.
Men en omfattenede undersøkelse gjort av SINTEF viser at behandlingen av ADHD både er mangelfull og ensrettet.
8 av 10 barn er medisinert, supplerende behandling er nedprioritert, og vi medisinerer langt flere barn enn våre nordiske naboer.
En av forklaringene kan ligge hos kompetansesenteret for ADHD. Der henter fagfolk og foreldre råd.
- Når de har en tilstand som gjør at de har behov for medisiner så synes jeg det er helt feil å ikke medisinere, sier senterleder Gerd Strand ved Nasjonalt kompetansesenter.
Artikkel hentet fra BT - Bergens tidende
Rekordstor bruk av tvang
Fra 2003 til 2007 er tallet på tvangsinnleggelser ved Stiftelsen Bergensklinikkene firedoblet. Og rusmisbrukerne blir stadig sykere.
fakta tvangsinnleggelser
* I 2007 hadde Stiftelsen Bergensklinikkene 30 tvangsinnlagte pasienter. Over fire ganger så mange som i 2003.
* Tvang fordeler seg ca 50/50 mellom menn og kvinner. Kvinnelige sprøytenarkomane er overrepresentert blant tvangspasientene.
* I perioden 1993 til 2005 økte tallet på endelige vedtak om tvangsinnleggelser i hele landet fra fire til 80. Det viser Karl H. Søvigs doktorgradsoppgave.
* I 2006 ble det gjort 92 endelige vedtak om tvang i tillegg til 53 midlertidige tvangsvedtak. Noen av de midlertidige blir senere til endelige vedtak. Tallene er fra Helsedirektoratet.
* Tvangsinnlegging av gravide kommer i en egen gruppe. Også her øker tallene.
– Tvangsinnleggelser griper sterkt inn i folks liv. Vi ser også at de som tvangsinnlegges blir stadig sykere. Det er på høy tid å evaluere denne ordningen, sier klinikksjef Kari Lossius ved Stiftelsen Bergensklinikkene.
I 1993 kom loven som ga adgang til å tvangsinnlegge rusmisbrukere. Stiftelsen Bergensklinikkene endte på 30 tvangsinnlagte pasienter i fjor, det høyeste tallet noensinne.
– Vi er bekymret. Vi vet ikke om økningen skyldes sykere pasienter, dårligere motivasjon eller mer aksept for å tvangsbehandle, sier Lossius.
Tre ganger så mye En tvangsplass har hittil kostet rundt 12 000 kroner døgnet ved Skutevikenklinikken, som ligger under Stiftelsen Bergensklinikkene. Tre ganger høyere enn for en frivillig plass. De frivillige skyves bak tvangspasientene i køen og må vente mellom fem og syv måneder på behandling.
– Inntil for noen år siden snakket vi om dobbeltdiagnosene, nå er det trippeldiagnoser. Folk har rusproblem i tillegg til at de er syke både fysisk og psykisk. For noen er tvang livreddende, for andre så krenkende at de mister all tillit til behandlingsapparatet, sier Lossius.
Helsedirektoratet har ennå ikke tallene for hvor mange som ble lagt inn på tvang i 2007. Grunnen er at alle fylkesnemndene ikke har rapportert inn tallene ennå.
Evaluering kommer – Hvilken effekt tvangsinnleggelser har på disse menneskene vet vi ikke, selv om vi har hatt denne loven i over ti år. Derfor skal vi ha en bred evaluering av bruken av tvang. Det er det et klart behov for, sier avdelingsdirektør Jens J. Guslund i Helsedirektoratet.
Direktoratet skal leie inn en leverandør som kan gjøre evalueringen. Kontrakten håper de å inngå i september-oktober.
Etter lov om sosiale tjenester kan en pasient tvangsinnlegges dersom det er fare for egen helse, fysisk eller psykisk. Frivillige avrusningstiltak skal ikke ha vært nok. Intensjonene bak loven var at tvang bare skulle brukes hvis det var utsikter til en varig bedring.
– I realiteten blir dette brukt som livredning. Lovterskelen for å tvangsinnlegge er i dag oppsiktsvekkende lav hvis vi sammenligner med tvangsinnleggelse i psykiatrien, sier førsteamanuensis Karl Harald Søvig ved Universitetet i Bergen.
- Får tenke annerledes Han har skrevet sin doktorgradsoppgave om tvangsinnleggelser fra 1993 til 2005.
– Vi ser at pilene peker oppover, sier Søvig.
Det er sosialkontorene som foreslår tvangsinnlegging og fylkesnemnden som gjør vedtaket.
– Vi vet veldig lite om hvilke pasienter som bør legges inn på tvang og hvordan tvangsparagrafene virker. Dette bør absolutt bli evaluert nå, sier Søvig.
Hvert år er det rundt personer 1000 som lar seg behandle frivillig ved Skutevikenklinikken.
– Man kan mene det man vil om tvang. I en del tilfeller ser det ut til å fungere. Mange blir tatt ut av en håpløs situasjon. Tvangspasienter får mulighet til å tenke annerledes en periode, sier klinikksjef Einar Arne Bjordal ved Skutevikenklinikken.
HVA MENER DU SOM FORELDER OM AT DITT BARN SKAL DOPES NED AV UVIRKNINGSFULLE MEDISINER LEGER OG PSYKIATERE TJENER SEG SØKK RIKE PÅ? DET ER VERDT Å TA EN TITT INN PÅ LINKENE UNDER, FOR DER FINNER DU FAGFOLK MED MANGE ÅRS ERFARING SOM REAGERER MED STOR SKEPSIS OVER DEN NEDOPING AV MEDISINER MANGE BARN OG UNGE HER I LANDET BLIR UTSATT FOR!
Her en link til filmen "The drugging of our children" av Gary Null.
I forrige uke skrev ABC Nyheter at politiet daglig rykker ut og håndterer syke mennesker med makt. Dersom pasientene ikke er farlige kan dette være brudd på menneskerettighetene, mener menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune.
Men overfor ABC Nyheter skyver både helseministeren og justisministeren ansvaret over på andre.
I en kommentar, via en informasjonsmedarbeider, sier Knut Storberget:
- Dette er Helse- og omsorgsdepartementet sitt ansvarsområde. Det at politiet utfører disse oppdragene er nærmest som ren service å regne.
Helseminister Sylvia Brustad har heller ikke ønsket å kommentere saken direkte overfor ABC Nyheter, men statssekretær Kari Henriksen sier i en e-post:
- Departementet er opptatt av at mennesker som trenger akutt behandling, skal få dette raskt og på en verdig måte. Etableringen av akutte ambulante team i helseforetakene er et viktig virkemiddel for å få til dette og for å redusere bruken av tvang. Erfaringer så langt viser at slike team har gitt gode resultater ved flere av DPSene (Distrikts- psykiatriske sentrene red.anm.).
I 2006 fremmet Frp et forslag om at ordningen med psykiatrisk ambulanse skulle opprettes i alle helseforetakene etter modell fra Helse Bergen. Men da - og nå - skjøv helseministeren ansvaret over på hvert enkelt helseforetak.
- De regionale helseforetakene har ansvar for å finne gode løsninger tilpasset lokale forhold. Når det gjelder spørsmålet om psykiatrisk ambulansetjeneste kan dette være ett av flere tiltak, som er særlig aktuelt i større byer, skriver statssekretær Kari Henriksen.
- Brustad har misforstått
Jarle Johannessen, som er leder for den psykiatriske ambulansetjenesten i Helse Bergen, mener at Brustad blander kortene når hun trekker frem ambulante team i denne debatten:
- Jeg tenker Brustad har misforstått litt hvordan vi fungerer og hvilke oppdrag vi tar. Ambulante team rykker ut for å samtale med pasienten, se hvilket hjelpebehov pasienten har, prøve å finne andre løsninger enn innleggelse og så videre.
- Psykiatrisk Ambulanse driver transport av pasienter. Der vi ser at det ikke er behov for innleggelse, tar vi kontakt med ambulant team og avtaler videre oppfølging med dem.
- Ambulant team bruker også oss til transport når de selv ikke er i stand til å ta seg av pasienten videre. Psykiatrisk ambulanse tar de mer krevende pasientene som ikke andre kan ta seg av, ved akuttinnleggelser til sykehus, hovedsakelig tvangsinnleggelser. Så min mening er at vi dekker to vidt forskjellige behov, sier Johannessen.
Berører begge departementene
Johannessen får støtte fra Nina Berg, som har skrevet bok om sine erfaringer som pårørende til en psykiatrisk pasient.
- De ambulante teamene skal komme hjem og snakke med den syke hjemme. Å bringe en psykiatrisk pasient til behandling er et syketransportoppdrag som skal foregå på respektfullt og verdi vis. Det ene utelukker ikke det andre, sier hun.
Berg møtte i 2006 justisminister Knut Storberget og helseminister Sylvia Brustad for å fortelle om sine opplevelser.
- Mitt poeng, som Storberget den gang sa seg enig i, er at syketransporten av psykisk syke slik den nå foregår, berører både justisdepartementet og helsedepartementet, siden både politi og helsepersonell er involvert, sier Nina Berg, som blant annet opplevde at politiet slang hennes syke sønn i bakken og fraktet ham bort i håndjern.
- Siden begge departementer styres av AP-politikere fra sogar samme fylke, mente jeg at forholdene lå optimalt til rette for å få til en forandring, dersom man virkelig ønsket det. Men det gjør man tydeligvis ikke, sier Berg.
Fra ABC NYHETER
Politiet må forbryte seg mot psykisk syke
Altfor ofte hentes syke mennesker med bruk av mer makt enn det som er fornuftig, riktig og lovlig. Det er all grunn til å spørre om dette er i strid med artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, sier Gro Hillestad Thune, advokat og tidligere medlem i menneskerettsdomstolen i Strasbourg, til ABC Nyheter.
- Det er nødvendig å finne måter å hente syke mennesker på som tar vare på deres verdighet så langt det er mulig, fortsetter hun.
Slengt i bakken
Han var svært syk, men ikke på noe vis farlig. Ikke en fare for seg selv eller andre, som er kriteriene for at politiet skal bringes inn i saken. I 2002 skrev Nina Berg bok om sine erfaringer som pårørende til en psykiatrisk pasient. Denne våren kommer «Blåmann» ut på nytt.
- Lite positivt har skjedd siden sist, sier Nina Berg til ABC Nyheter.
Sønnen Helge ble psykisk syk høsten 1992. Han ble så syk at Berg til slutt ikke følte at hun kunne ta ansvar for ham lenger, så hun ringte lege.
- Jeg ble på en måte medskyldig da jeg ikke turte ta ansvar for min sønn lenger og sendte bud på lege - som sendte bud på politiet.
- Sønnen min ble dratt ut av huset, nesten upåkledd, slengt i bakken på gårdsplassen foran naboene og påført håndjern. Dette skjedde flere ganger.
- Han var svært syk, men ikke på noe vis farlig. Ikke en fare for seg selv eller andre, som er kriteriene for at politiet skal bringes inn i saken.
Behandling som starter med overgrep har snublet i starten. Resultatet var at sønnen ikke ville snakke med noen før det hadde gått nesten ett år.
- Han hadde ingen tillit til noen i hjelpeapparatet, de fikk ingen allianse med ham fordi han mistrodde hele systemet.
Fire år etter at Helge ble syk tok han sitt eget liv på sykehuset, der han var innlagt for femte gang.
- Behandling som starter med overgrep har snublet i starten, sier Nina Berg, og understreker at denne typen behandling av psykisk syke ikke er unik, men derimot normalen.
- Jeg ble minnet på det her om dagen, da jeg ble oppsøkt av et foreldrepar som har sønn på 19-20 år. Han ble alvorlig deprimert for ett års tid siden og de måtte legge ham inn mot hans vilje.
- De kunne ikke drømme om det de skulle få oppleve – at lærkledde politifolk skulle bære ham ut av huset foran alle naboene. Han også nekter enhver kontakt med behandlerne.
Kun farlige pasienter
Gro Hillestad Thune mener det kun unntaksvis bør være behov for politiets hjelp.
- Politiets rolle er å bruke makt der det er nødvendig. Når man er syk trenger man ikke makt, men medmenneskelighet, omsorg og en fast hånd å holde i.
- Hvis en pasient bare er syk og ikke farlig så er det ikke tillatt å hente ham med makt.
Antall slike oppdrag for politiet varierer i mengde og etter hvor i landet det er, og det er klart at når helsekapasiteten går nedover, så involveres politiet i større grad. Seniorrådgiver i Politidirektoratet, Asbjørn Gran, bekrefter overfor ABC Nyheter at det er i de tilfellene der pasienten regnes som farlig for seg selv eller andre at politiet kan kalles inn for assistanse.
Likevel sier han at antallet slike saker som politiet involveres i har sammenheng med kapasitet i helsevesenet:
- Antall slike oppdrag for politiet varierer i mengde og etter hvor i landet det er, og det er klart at når helsekapasiteten går nedover, så involveres politiet i større grad.
Har politiet kompetanse til å håndtere psykisk syke mennesker?
- Politiet skal ikke «håndtere psykisk syke mennesker», men politiet har kompetanse til å behandle vanskelige personer som er til fare for seg selv eller andre, sier Asbjørn Gran.
Ingen oversikt
Det finnes ingen nasjonal statistikk for hvor ofte politiet er involvert i transport av psykiatriske pasienter, forklarer Karen Louise Pedersen i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri.
Tilbakemeldinger fra politi og brukere tyder på at politiet håndhever et større antall personer med psykiske lidelser enn det som er både ønskelig og nødvendig. Men ifølge Arne Erik Hennum, politioverbetjent ved Oslo politidistrikt, håndterte politiet i Oslo alene omlag 1000 slike saker fra 2005 til 2007. Dette tallet rommer kun transportoppdrag på vegne av helseforetakene, og kommer i tillegg til andre oppdrag knyttet til psykiatrien, som til sammen utgjør i overkant av 2500 oppdrag årlig.
I et brev fra Politidirektoratet til Justisdepartementet fra 2006, skrev daværende assisterende politidirektør, Odd Berner Malme:
«Tilbakemeldinger fra politi og brukere tyder på at politiet håndhever et større antall personer med psykiske lidelser enn det som er både ønskelig og nødvendig. Problemene synes å være knyttet både til politiets håndtering av personer med psykiske lidelser generelt og til at politiet i for mange tilfeller opptrer alene uten helsepersonell til stede».
Også Nina Berg har fått sjansen til å informere justisminister Knut Storberget om problemstillingen direkte.
- Jeg kjenner Storberget siden han også er fra Elverum, og han leste «Blåmann» og ble opptatt av den. Han inviterte meg til et møte der både Justisdepartementet og Helsedepartementet var til stede. Jeg sa at Storberget og Brustad, som ledere for hvert sitt departement, kunne ta tak i dette og gjøre noe viktig. Knut Storberget var enig med meg.
- Det var før jul i 2006 - siden har jeg ikke hørt noe.
- Hvis en sammenligner med hvordan andre syke behandles – om de har vært utsatt for en trafikkulykke eller har hatt et hjerteinfarkt – er skånsomhet regel nummer en. Det gjelder tydeligvis ikke for psykisk syke, sier Nina Berg
Artikkel hentet fra Aftenposten(søndag 11.mai 2008)
Mindre tvang - mer omtanke
Tvang og fysisk makt oppleves som fengsel og dreper tillit. En snuoperasjon ved flere sykehus er i gang. Alternativer til tvang utprøves.
De har greid det i andre land. Det finnes psykiatriske institusjoner i USA som har redusert bruken av tvang med opptil 80 prosent. I Pennsylvania har de ikke brukt belter og isolat på over to år. Sosiolog og forsker, Reidun Norvoll, SINTEF, har tro på at også norske sykehuspasienter skal oppleve en hverdag der bruken av belter, tvangsmedisinering og uønsket skjerming er kraftig redusert. En hverdag da personalet vet hva som trigger angst og uro hos "Rolf", og hva som hjelper nettopp ham, fordi de har diskutert det flere ganger, sammen med Rolf og hans pårørende.
Den aggressive pasienten "Trond" har fått trening i sinnemestring og klarer kanskje å styre sine impulser litt bedre, men skulle situasjonen tilspisse seg, trår sykehusets kriseteam til. De som er trenet i å roe ned utagerende personer. Dersom pasienten legges i belter, kommer legen innom hver time for å vurdere beltebruken. Personalet gjennomgår episoden i etterkant, sammen med ledelsen og pasienten, og tar lærdom av hendelsen.
Utopi? Nei, Reidun Norvoll har stor tro på at vi kan få snudd trenden. Hun leder BAT-prosjektet, en storsatsing for å fremme alternativer til tvang. Seks psykiatriske sykehus jobber med å endre rutiner og holdninger. Flere av sykehusene har allerede snudd utviklingen.
Norvoll har selv arbeidet som sykepleier ved akuttavdelinger. Erfaringene derfra munnet i fjor ut i doktorgradsarbeidet " Det lukkede rom", som omhandler bruken av skjerming. I forbindelse med BAT-prosjektet (se ramme) har hun gjennomgått relevant forskning og erfaring fra inn- og utland.
Vi befinner oss i startgropen, og har en lang vei å gå, skal vi tro prosjektlederen.
Fra toppen.
Akutt- og sikkerhetsposter er de avdelinger som bruker mest tvang ved norske sykehus. Forskning viser at tvangsbruk påvirkes av holdninger, kulturer og arbeidsrutiner på avdelingene.
- Ansatte tenker ofte "worst case" og tyr automatisk til de mest restriktive tiltakene. Bevisstgjøring og økte kunnskaper er viktige forutsetninger for at endringer oppnås. Ønske om forandring er nemlig stort blant personalet, sier Norvoll og viser til forskning der både leger og sykepleiere sier de ofte føler tvangsutøvelsen som belastende. De kan føle seg avmektige, fordi organiseringen ikke gir rom for å handle annerledes.
En kursendring forutsetter et engasjert og tydelig lederskap. Alt fra helsemyndigheter, sykehusdirektører til lederen på den enkelte post, må ha visjoner og være tydelige på hva de ønsker å oppnå. Det er viktig at strategier og programmer utarbeides i nært samarbeid med personalet og brukerne.
Økt kunnskap og øvelse i å takle vanskelige situasjoner er viktig. I tillegg til et ressursteam i krisesituasjoner, har det vist seg fruktbart å utdanne noe personale som kan veilede andre.
Forebygge.
Norvoll åpner sitt doktorgradsarbeid med sitatet fra en pasient: "Var urolig i natt, sa legen det sto i journalen. Nei, jeg var ikke urolig, jeg var redd."
En annen pasient fortalte: "Mye av beltebruken kunne de ha snakket meg ut av".
Hovedstrategien må være å styre pasienten utenom krisesituasjoner. Ta en tenkt situasjon. En pasient kommer naken ut i fellesrommet. Kanskje er det ikke nødvendig med fysisk makt og skjermingsrom. Kanskje kunne situasjonen løses med tid og kommunikasjon: Hei, trenger du en morgenkåpe og en prat først? På en omsorgsfull avdeling tar de seg tid til å bli kjent med den enkelte, lytte til hans eller hennes ønsker og erfaringer og gi individuell oppfølging, sier Norvoll.
- Det høres ressurskrevende ut?
- Å legge folk i remmer er også ressurskrevende. Tvangsbruk er ofte en viktig kime til konflikt og misnøye med behandlingen. Faren for skader både på pasienter og personell øker ved bruk av tvang og fysisk makt.
Undersøkelser viser at de fleste pasienter opplever tvangsbruk i sykehus som belastende og krenkende. Innesperringen ved skjerming føles som et fengsel, forklarer en av pasientene i "Det lukkede rom".
- Forskning viser også at bruken av tvang lett overskygger alle gode tiltak fra personalets side, påpeker Norvoll.
En snuoperasjon krever innsats på mange nivåer. Ikke alt kan gjøres på én gang. Norvoll tror en god start vil være å samle feltet til idédugnader. Det skjer i det små flere steder.
Scientologene stiftet organisasjonen CCHR som angriper psykiatrisk behandling:
- Norsk psykiatri dreper
CCHR-president Paal Fuglevaag avviser alt psykisk helsevern og mener også norsk forskningsprosjekt er et overgrep. - Psykiatriske institusjoner er ansvarlige for 48 uforklarlige dødsfall i 2006, hevder han.
CCHR sammenligner seg med Amnesty. - Det de gjør for fanger, gjør vi for psykiatriske pasienter, mener den norske presidenten, paal Fuglevaag.
En organisasjon stiftet av Scientologikirken i USA går til frontalangrep på både psykiatere og psykisk helsevern. De mener blant annet at 48 mennesker ble drept i norske psykiatriske institusjoner i 2006, at psykiatriske pasienter ikke skal medisineres og psykisk helsevern ikke fungerer.
- Psykiatrisk behandling er farlig og vi er mot psykatriske medisiner som skader mer enn de gavner, sier presidenten i den norske avdelingen, Paal Fuglevaag (43), til ABC Nyheter.
- Det de skriver gjennomsyres av at psykiske vansker skal være noe farlig, men de aller fleste blir jo kvitt problemene så lenge de får adekvat behandling, sier en av de som angripes, Kjell Morten Stormark som leder prosjektet «Barn i Bergen».
På hjemmesidene sine innrømmer Citizens Commision on Human Rights (CCHR) i Norge åpent at de er stiftet av blant annet Scientologikirken i USA. Det er dette internasjonale hovedkvarteret som har godkjent Paal Fuglevaag som president for den norske avdelingen.
- Men i Norge er det ingen binding mellom CCHR og Scientologikirken. Bare 2 prosent av medlemmene er scientologer, og selv er jeg også medlem av statskirken, sier han.
CCHR sier de vil «etterforske og avsløre» menneskerettighetsbrudd innenfor psykiatrien. De mottar ingen form for statsstøtte og overlever på kontingent, opplyser president Fuglevaag. Han hevder at de er nærmere 900 medlemmer i Norge, men at de har satt seg som mål å være 2000 ved årets slutt.
Psykiatrikritiske CCHR er grunnlagt av Scientologikirken. Foto: Scanpix
I forrige uke kom scientologenes bruk av personlighetstester og kritiske holdning til psykiatri, i medias søkelys. Debatten startet etter at datteren til den kjente SV-politikeren Olav Gunnar Ballo begikk selvmord, og familien mente scientologi- kirkens tester kunne være å klandre for det tragiske utfallet.
Ballo-familien har vært helt åpen om at jenta tidligere var syk og mottok psykiatrisk behandling, men at hun var frisk de siste fire årene.
Likevel framhevet scientologenes talsmann flere ganger at jenta tidligere hadde vært psykiatrisk pasient.
- Her er det jo et menneske som har vært gjennom en langvarig prosess hvor vedkommende har hatt problemer. Psykiatrien har vært inn i bildet, og man overser helt det faktum at psykofarmaka og slikt dokumentert tar livet av folk, sa trossamfunnets informasjonsrådgiver Matthias Fosse i NRKs Redaksjon EN.
Nå viser det seg at scientologene er ekstreme og svært aktive motstandere av både psykisk helsevern, medisinering og psykiatere i sin særdeleshet.
- Psykiatrisk behandling er rett og slett farlig, sier Paal Fuglevaag som selv har sin utdannelse fra Norges idrettshøyskole og Forsvaret.
- Det er de psykiatriske institusjonene som er ansvarlige for de 48 uforklarlige dødsfallene som fant sted i 2006, mener han.
Også den delen av legemiddelindustrien som produserer medisiner til psykiatriske pasienter, får gjennomgå:
- Det er blodpenger de tjener. Det er mennesker som dør av den medisinen de får. Det er en kjensgjerning - de dør av den behandlingen.
Angriper barne-forskning
På hjemmesidene retter også Paal Fuglevaag og CCHR sterk kritikk mot to navngitte prosjekter i Norge. Det gjelder ordningen med Rbup (Regionale senter for barn og unges psykiske helse) og prosjektet «Barn i Bergen» som følger et stort antall barns utvikling over en lang rekke år.
- «Barn i Bergen» er et prosjekt som produserer psykiatriske pasienter. Den største faren som disse barna utsettes for er at de aldri kommer ut av psykiatrien igjen, mener Fuglevaag.
Kjell Morten Stormark er psykolog, forskingsleder i Rbup Vest og samtidig prosjektleder for «Barn i Bergen» - de to konkrete eksemplene som CCHR fremhever som overgrep i Norge.
Han mener scientologenes kritikk av prosjektene både er feilaktige og samtidig bidrar til å stigmatisere psykiske vansker.
- Dette gir uttrykk for en holdning til psykiske vansker hos barn og ungdom, som jeg ikke kan dele. Scientologene bidrar til å stigmatisere psykiske vansker, mener Stormark.
Både Rbup og «Barn i Bergen» kritiseres av CCHR for at de tester og følger barn over lengre tid, såkalt «screening». Scientologene mener dette «vil føre til at flere barn tvinges til unødvendig behandling med psykofarmaka» og at man benytter seg av en upålitelig «manual».
- Verken Rbup Vest, eller - meg bekjent - landets tre andre sentra, har uttrykt ønske om at alle barn skal screenes for psykiske lidelser. Og hvor påstanden om at det er utviklet en manual til dette formålet kommer fra, det forstår jeg ikke, sier Stormark.
- Det finnes få 100 prosent sikre markører for hva som gjør at barn får psykiske vansker. Vi tror ikke vi kan plukke ut de barna som vil få en slik utvikling, hadde vi gjort det så ville jeg ha forstått innvendingen - isolert sett. Men vi har ikke den bombastiske oppfatningen.
- Vi vet hvor vanskelig det er å predikere hvem som senere vil få psykiske vansker, og vi har en stor grad av ydmykhet i forhold til å forutse hendelser, sier han.
- Kommer helt skjevt ut
- Prosjektet «Barn i Bergen» tillegges en del motiver som også settes i en kontekst jeg ikke kjenner igjen. Vi er på jakt etter kunnskap om psykisk helse og vil forebygge og identifisere psykiske vansker så tidlig som mulig. Men her tillegges vi og hjelpeapparatet skjulte motiv, sier Stormark med henvisning til at CCHRs antydninger om at de som jobber med psykisk helsevern egentlig bare vil øke salget av ulike medisiner.
- Men psykofarma er som regel heller ikke det første alternativet. I tillegg virker det som om scientologene mener at det er galt i seg selv å ta medisiner - men da kommer man helt skjevt ut, mener jeg.
CCHR trekker også fram at en tidligere medarbeider i «Barn i Bergen»-undersøkelsen er dømt i Sverige. De hevder han skal ha makulert materiale som skulle kunne bevise «at forskningsjukset fant sted».
- Vedkommende er ikke dømt verken for forskningsfusk eller for å makulere forskningsmaterialet, men for tjenesteforsømmelse fordi han nektet å levere ut personsensitive opplysninger i et annet forskningsprosjekt, sier Stormark.
- Så vidt jeg vet er denne saken meldt til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, siden denne saken handler om forholdet mellom forskningsetikk og personvern kontra offentlighetslovgivning, mener forskningslederen.
OVERGREP I PSYKIATRIEN, HVA KAN VI SOM OPPEGÅENDE NORSKE STATSBORGERE GJØRE FOR Å STOPPE AT DET SKJER MED ET STORT ANTALL UNGE OG ANDRE HER TIL LANDS? EN DAG KAN DET VÆRE EN I DIN FAMILIE SOM BLIR UTSATT FOR DETTE! HVA VIL DU DA KUNNE GJØRE FOR Å STOPPE DETTE? ALENE HAR DU IKKE MYE Å STILLE OPP MOT, MEN ISAMMEN MED OSS OG TUSENTALS ANDRE UNGE OG ANDRE, KAN VI ISAMMEN STOPPE NETTOPP DITT FAMILIEMEDLEM FOR Å BLI UTSATT FOR PSYKIATRISK OVERGREP! DET ENESTE DU TRENGER, ER Å BLI MER AKTIV ISAMMEN OSS OG ET STORT ANTALL UNGE OG PÅRØRENDE!
Det er ingen tvil om at helseforetakene selv må holde budsjettene sine. Det må alle som forholder seg til offentlige budsjetter. Men til syvende og sist er det helseministeren og regjeringen som sitter med ansvaret for sykehusene, for deres økonomi og deres tjenestetilbud. Da staten tok over ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene 1. januar 2002, var et av målene å få økonomien under kontroll. Det har ikke lykkes.
...eller avkobling og avkobling fru Blom; Regjeringsorganet dagsavisen tar for seg et helsevesen som ingen har styring på:
Tilbudet til alvorlig psykisk syke er oppstykket. Tilgangen til spesialisthelsetjenesten er ikke lik for alle. Psykiske pasienter får for lite hjelp i pleie og omsorg.
Opphav: Dagens Medisin 05/04
Helsedirektør Lars E. Hanssen la frem en dyster årsmelding tidlig denne uken. - Forstemmende og uverdig, sier han.
Tar ikke lærdom Først og fremst er Hanssen bekymret for forholdene innen psykiatrien. - De som eier og driver tjenestene, er for dårlige til å ta lærdom av egne feil. Dette er dessverre en viktig årsak til at sosial- og helsetjenestene er uforsvarlige på enkelte områder, sier helsedirektøren. Store forskjeller Lars Hanssen poengterer at det er store variasjoner i hvordan det psykiske helsevernet i Norge er organisert, og hvordan det fungerer. Han mener det ser ut til at forskjellene er like store innenfor helseregionene og helseforetakene - som mellom dem. - Er forskjellene større enn det som var forutsetningene med målet om likeverdig tjenestetilbud til befolkningen, spør helsedirektøren, og legger til at viktige elementer må på plass før spesialisthelsetjenesten til voksne med psykiske problemer fungerer som en sammenhengende kjede. Foretakenes ansvar Hanssen minner helseforetakene på at de har det overordnede ansvaret for dette. Helsetilsynet gjennomførte i fjor to landsomfattende tilsyn med helsetjenesten, ett tilsyn med situasjonen for de sykeste pasientene i psykiatrien, og ett med pasientene ved de somatiske poliklinikkene.
Krever opprydding
Hanssen likte ikke det han fant. - Situasjonen for de aller sykeste pasientene i psykiatrien, de som forsøker å ta sitt eget liv og de som er psykotiske, er rent frem forstemmende og uverdig. Samarbeidet mellom dem som skal behandle pasientene svikter; pasientene får ikke sin egen plan for hva som skal skje med dem fremover og fastlegene får ofte ikke vite i tide om hva som har skjedd når pasientene har vært innlagt på sykehus. Dette må det ryddes opp i, krever helsedirektøren.
Mange korridorpasienter Også når det gjelder antall korridorpasienter er Hanssen misfornøyd. I 2003 økte tallet på korridorpasienter og utskrivingsklare pasienter, og situasjonen er som den var i 1999. En ny landsomfattende kartlegging som ble utført ved indremedisinske avdelinger i fjor, viser at trenden har snudd.
Tine Dommerud
Artikkel fra BT (Bergens Tidende)
Eksamen sliter på psyken
Antall studenter som søker hjelp for psykiske problemer øker hvert år, med topper rundt eksamenstiden. Samtidig er det knapt med midler, og pengene er ujevnt fordelt.
EKSAMENSPRESS: Mange studenter sliter ekstra med psyken under eksamenstiden.
Studentpsyke
13 prosent av studentene ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge sliter med egen psykisk helse.
For resten av befolkningen ligger tallet på 8 prosent.
Så mange som 1 av 4 studenter i Norge føler seg deprimert over egen situasjon.
Helse- og trivselsundersøkelsen fra Studentsamskipnaden i Trondheim fra 2007, viser at 1 av 5 studenter der er i høyrisikosonen for å utvikle angstlidelser.
Å være student innebærer store endringer i livet som samlet kan bli en psykisk påkjenning: Flytte til nytt sted, ensomhet, krav om økonomisk selvstendighet, frihet til å velge, nytt forhold til foreldre, nye venner og kjærester, prestasjonskrav, stress, eksamenskjør.
Det er de regionale helseforetakene som skal «sørge for» studenthelsetjenesten, men utdanningsinstitusjoner behandles svært ulikt.
NSU krever at den statlige støtten økes og at det bør satses på lavterskeltilbud.
Kilder: Statistisk sentralbyrå (SSB), SiT, NSU
Publisert: 04. mai. 2008, 12:16
Oppdatert: 04. mai. 2008, 12:56
Ved studentsamskipnadene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er det de siste ti årene registrert en jevn økning i antall henvendelser fra studenter med psykiske problemer. Hovedårsakene er både en lavere terskel for å søke hjelp, men også et reelt økende behov for hjelp blant studentene.
- Vi merker en ekstra pågang når det nærmer seg eksamen. Mye lesing, bekymring og lite søvn utløser andre underliggende problemer. Det studenten takler vanligvis blir uoverkommelig når han er utslitt, sier psykologispesialist Udesh K. Anda ved SIS Helse.
Noen får problemene i perioden før siste prøve, mens andre knekker sammen etter at eksamen er overstått.
Avvises Studentenes psykiske problemer var tema på Norsk Studentunion (NSU) sitt landsmøte i vår.
- Det psykososiale helsetilbudet er ikke godt nok. Ikke alle får hjelp. Mange må vente lenge. De som arbeider i studentsamskipnadenes helsetjenester gjør så godt de kan, men de har ikke en sjanse. Så blir de nødt til å prioritere og ofte henvise studentene til det offentlige, sier NSU-leder Per Anders Langerød.
Studentsamskipnaden i Oslo klarte å tilby rundt 4800 konsultasjoner i fjor. Likevel måtte ytterligere 1000 studenter avvises da de tok kontakt første gang, på grunn av kapasitetsmangel. NSU har klare krav til myndighetene:
- Vi må ha flere årsverk, særlig personer som kan jobbe forebyggende og hjelpe de som er i faresonen på et tidligere tidspunkt, sier Langerød.
Ikke én krone I Oslo, Bergen og Trondheim mottar de psykososiale helsetjenestene 5,5 millioner i tilskudd fra staten. Universitetet i Stavanger får ingenting, og har sett seg nødt til å sette opp semesteravgiften slik at de kan finansiere 2,6 årsverk selv.
- Vi klarer å opprettholde et tilbud, men det føles urettferdig, medgir psykologspesialist Anda.
Han får full støtte fra Dagrun Eriksen (H) i Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité.
-Tilbudet generelt er ikke bra nok når studentsamskipnadene må velge mellom å ha barnehageplasser eller psykososial helsetjeneste. Det er heller ikke bra nok når studenter enkelte steder må betale for tjenesten av egen lomme, sier Eriksen.
Utfordrer Aasland 7. april utfordret Eriksen forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) til å gjøre noe med problemet. Innspillet fikk bred politisk støtte, også fra Aasland.
- All ære til statsråden for at hun lyttet til dette, men nå må vi også få litt handling. Det er hun som må sette i gang tiltak, sier Eriksen.
Hun etterlyser et samarbeid om de psykososiale helsetjenestene mellom helsevesenet og utdanningsinstitusjonene.
- For eksempel må det bli en utjevning, slik at de som får små overføringer i hvert fall får samme tilgang til midler som de andre.
Å overføre studentene til det offentlige helsevesenet, mener både NSU og Eriksen at blir helt feil:
- Tilbudet fra studentsamskipnadene er så unikt fordi de forstår og vet mye om studenters situasjon. Dessuten kommer de i kontakt med den syke først, og det er viktig å ta tak i disse problemene så tidlig som mulig og få gjort noe med dem. Ikke bare henvise videre eller sette på venteliste, sier Eriksen.
MAT&HELSE
Kritikk av psykiatrien
I ”Jeg ser... - med skrå blikk på velferdssamfunnets uutholdelige psykiatriske helsevesen” velger Trine Storrøsæter åpent og ærlig å fortelle historien om sin bror, Stig, som i løpet av en tidsepoke på sju år og sju måneder fikk et ublidt og skremmende møte med psykiatrien.
Dette dreier seg om et psykiatrisk helsevesen som kun dreide seg om et undertrykkende medikamentregime. Det er også en historie om hennes sjokkartede møte med dette systemet. Storrøsæter valgte fra begynnelsen å se på systemet som en hjelpeinstans, hvor håpet om riktig behandling og terapi skulle hjelpe broren til å bli frisk igjen. Men i boka forteller hun også en historie om sine tilbakeblikk hvor tiltro og tillit raskt ble eliminert til maktesløshet og fortvilelse. Forfatteren så med egne øyne hva slags helvete hennes bror gjennomgikk. Da det siste halmstrået av håp om å bli frisk og få den hjelpen han trengte for å bli det forsvant, ble også håpet og troen borte, og med det også lysten og viljen til å leve. Forfatteren er vokst opp og bor i Porsgrunn og arbeider som refleksolog. Boka har et etterord av Joar Tranøy.
Utgiver: Wera AS, 2006. Pris kr 348 (post@wera.no)
ARTIKKEL FRA
PASIENTHÅNDBOKA
Tvangsbruk i psykiatrien kan innebære brudd på menneskerettighetene
Norge er det landet i Europa som har høyest andel tvangsinnlagte i helseinstitusjoner. Mange av disse opplever å føle seg krenket, og det er påvist flere grove brudd på menneskerettighetene ved psykiatriske institusjoner i Norge.
I Tidsskrift for Den norske lægeforening presenterte man nylig en kronikk om spørsmål vedrørende menneskerettigheter for psykiatriske pasienter i Norge som blir utsatt for tvang. I følge kronikken er det mange mennesker med psykiske vansker som føler seg krenket, og som etterlyser hjelp til å avklare om de har vært utsatt for brudd på menneskerettighetene.
Lovbrytere har et sterkere rettsvern
Kronikkforfatterne påpeker at det virker som lovbrytere har et atskillig sterkere rettsvern enn andre grupper som risikerer å bli gjenstand for samfunnets maktbruk. Noe av forklaringen mener de kan være at det fra samfunnets side virker naturlig å være mindre kritisk til overdreven bruk av makt når dette skjer i det godes navn.
Kronikken viser også til at Den europeiske torturkomitèen har identifisert flere eksempler på grove brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner i Norge. I kronikken presenteres det 10 bekymringspunkter knyttet til bruk av tvang og makt i norsk psykiatrisk helsevesen.
Håndjern og elektrosjokkbehandling
Et av punktene gjelder politiets bruk av håndjern når en pasient skal tvangsinnlegges. Dette opplever mange som svært krenkende. Særlig fordi bare en svært liten andel av dem som blir tvangsinnlagte, regnes som farlige.
Et av de andre bekymringspunktene gjelder tvangsinnlagte pasienter som klager på at de som følge av tvangsmedisinering er neddopet og ute av stand til å argumentere for seg når klagen deres behandles i kontrollkommisjonen. Et tredje eksempel de viser til, er bruk av elektrosjokkbehandling. Norsk lov tillater ikke elektrosjokkbehandling uten informert samtykke. Likevel er eksempler på at dette skjer, avdekket og erkjent av helsemyndighetene.
Menneskerettighetene er ukjent for mange
En av kronikkforfatterne av artikkelen i Tidsskrift for Den norske lægeforening er Gro Hillestad Thune, som er tidligere dommer ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hun jobber i dag som rådgiver ved Norsk senter for menneskerettigheter. Hun tror at en av hovedutfordringene for å sikre menneskerettighetene til personer som blir utsatt for tvang i psykiatrien, ligger i kunnskap og opplæring av helsepersonell og de organene som treffer beslutningene.
- Menneskerettigheter er et eget regelverk, et svært juridisk område som er ganske ukjent for mange jurister. Det er ikke pasienten som skal sørge for å inneha kunnskaper om disse reglene, men myndighetene, sier Hillestad Thune.
Dersom du mener at du har blitt utsatt for brudd på menneskerettighetene i forbindelse med bruk av tvang i psykiatrien, bør du prøve å finne ut av om dette er riktig.
- Du må utnytte de mulighetene du har til juridisk bistand, og du må stille krav til at juristen har menneskerettighetskompetanse. Den enkelte pasient er ganske hjelpeløs. For er du pasient i psykiatrien, så er du ikke så god til å ivareta egne rettigheter, sier Hillestad Thune.
Trenger mer åpenhet
Å stille spørsmål ved psykiatrien og dens metoder blir i følge Hillestad Thune ikke godt mottatt.
- Jeg har fått henvendelser fra pasienter i mange år, og vi opplever at de som er kritiske til psykiatrien og psykiatriens metoder blir puttet i en anti-psykiatri boks. De blir sett på som motstandere av psykiatrien, medisinen og av bruk av medisiner. Psykiatrien har ikke den åpenheten eller det apparatet de trenger for å håndtere kritikk, sier Hillestad Thune.
I følge tall fra Legeforeningen har Norge langt høyere andel tvangsinnlagte enn andre land i Europa. I tillegg har disse tallene økt de siste årene.
Vil du vite mer?
En ny psykiatri
Av Lars Olle Engaas
Mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer trenger hjelp, men ikke en steinalder- psykiatri som i dag påfører mennesker enda mer lidelse. Det betyr ikke at det ikke fins mennesker som opplever at de får tilfredsstillende hjelp av psykiatrien. Steinalderpsykiatrien rammer først og fremst dem som har fått kroniske problemer, oftest som et resultat av psykiatriens meget kritikkverdige behandlings metoder. Dette psykia- triske overgrepssystemet er legalisert gjennom loven om psykisk helsevern. Gjennom denne loven har den psykiatriske makteliten greid å tilrane seg en autoritær og totalitær makt over avmektige mennesker. Tida er overmoden for et paradigmeskifte i psykiatrien, men sosialhistoria viser at enhver tid er blind for sin egen ondskap og dumskap.
Psykiatriske krisesentre
En ny psykiatri må ha ansatte som sjøl har hatt psykiske helseproblemer, slik som det er innen rusomsorgen. Noe av det som må skje er at det opprettes mange lokale psykiatriske krisesentre på samme måte som det eksisterer krisesentre og sjølhjelpsgrupper for mishandlede kvinner.
Så må psykiatriske sykehus erstattes med ”friskhus”, som ikke er opptatt av tvang og medikamenter, men konsentrerer seg om å skape velvære, aktivisering og sosialisering. Alternative behanslings- former med blant annet terapi med vitaminer, mineraler og fettsyrer bør også inngå i en ny psykiatri sammen med for eksempel psyko- psykoterapi, kognitiv terapi og psykodrama.
Sjølsagt skal mennesker med psykiske helseproblemer også ha dem samme rettighetene til bistand i sitt hjem og lokalmiljø som fysisk funksjonshemmede og eldre. En ny psykiatri må innføre personlige ombud, slik som i Sverige. Videre må det bli en lovfesta rettighet for mennesker med psykiske helseproblemer å få personlige assistenter, som kan bistå med praktisk hjelp og sosial støtte i dagliglivet.
Mennesker med psykiske helseproblemer skal bo i sine egne leiligheter. Det har vist seg at med gode hjelpeprogrammer har mennesker, som har vært stuet bort på institusjoner i 20-40 år, klart seg meget bra ved utflytting til egne hjem, jfr. Vermont-prosjektet.
Det kan også være behov for kommunale gruppe - og avlastningsboliger i lokalmiljøet. I dag bærer slike gruppeboliger under spesialisthelsetjenesten preg av å være små mini – asyl med den gamle asylkulturen.
Menneskesynet må forandres i den nye psykiatrien. Betrakter man mennesket som en ting, så behandler man det også som en ting. Betrakter vi imidlertid mennesket som noe uerstattelig, så vil det endre vår behandling av det, skriver den danske filosofen og teologen Peter Kemp.
De hvite frakkers lov
Den nye psykiatrien må være basert på den vanlige helselov- givningen. Lov om psykisk helsevern er en særlov og en overgrepslov, som gir den enkelte lege enorm stor makt over mennesker med psykiske helseproblemer. Denne loven må avskaffes. I en ny psykiatri bør eventuelle bestemmelser om mennesker med psykiske helse-problemer integreres i den ordinære helselovgivningen. Mennesker med psykiske helseproblemer er ikke noe mer velegnet for tvangsbruk enn andre mennesker. Psykiater Reidar Larsen sa i tidsskriftet
”Hverdag” allerede i 1978 at tvang og behandling ikke hører sammen. De 11 000 tvangsinnleggelsene i året bør kunne reduseres med 95 prosent, da de aller fleste er verken til fare for seg sjøl eller andre, men blir tvangsinnlagt etter det behandlingsmessige tilleggs- kriteriet i loven. Dette tilleggskriteriet ville allerede Europarådet avskaffe for over 20 år siden, fordi det er altfor skjønnsmessig.
Mennesker som er til fare for seg sjøl eller andre, kan bli tatt hånd om etter bestemmels- ene om nødrett i straffelovens §§ 47-48. Dette foreslo nåværende høyesterettsdommer Ketil Lund i en offentlig utredning (NOU 1988:8). Når lov om psykisk helsevern i dag gir psykiaterne hjemmel etter nødretten til å utføre elektrosjokk mot pasientens vilje, så må også tvangsinnleggelser i en ny psykiatri kunne skje etter nødrettens bestemmelser.
Tvangsmidler
I en ny psykiatri må sjølsagt all bruk av mekaniske tvangsmidler være forbudt. Likeledes må bruk av isolater forbys. Dette er integritets- krenkende og torturmessige overgrep. Psykiatriske testamenter der man kan bestemme sin egen behandling, må også innføres.
Helsebyråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet har flere ganger foreslått bruk av enda mer krenkende tvangsbruk. Nå har disse foreslått at konverteringsparagraf- en skal innføres i Norge, og som består i at psykiaterne kan om- gjøre en frivillig innleggelse til en tvangsinnleggelse under oppholdet.
Videre har de nå foreslått at isolater og mekaniske tvangsmidler skal brukes på barn under 16 år. Dette kan ikke kalles for annet enn behandlingsfascisme. Ved innføringa av den nye loven om psykisk helsevern i 1999 foreslo også disse helsebyråkratene at det måtte bli lov å bedrive tvangsbehandling i stua til folk.
Medikamenter
Psykiatriens massive bruk av nevroleptika er kjemisk lobotomering. I dag vandrer de fleste pasientene som neddopede zombier på institusjonene. All tvangsmedisinering må bli forbudt i den nye psykiatrien. De som vil bruke medikamenter, skal på forhånd informeres om deres katastrofale virkninger.
Psykiatrien har også innbilt Høyesterett at ”schizofreni” er en uhelbredelig og livsvarig lidelse, som må tvangsmedisineres også når vedkommende er helt symptomfri. I to oppsiktsvekkende dommer har Høyesterett gitt slik tillatelse.
En ny psykiatri må også kvitte seg med alle de løgnaktige mytene om mennesker med psykiske helseproblemer. Den største myten er at ”schizofreni” er en uhelbredelig og livsvarig lidelse. Med god hjelp så kan de aller fleste bli helt bra eller mye bedre. Dette viser en mengde undersøkelser. Den biologiske psykiatrien har gjort hjernen til syndebukk, og den innbiller oss at psykiske helseproblemer skyldes for mye eller for lite av dopamin eller serotonin. Den svenske nevrologen Lars Mårtensson skriver at nevroleptika bare skaper kaos i hjernen som så behandles med enda mer nevroleptika. I bruksanvisningen til nevroleptikumet Risperdal står det at ”Bivirkningene er ofte vanskelig å skille fra sykdomssymptomene”.
En ny psykiatri vil neppe trenge diagnoser. Psykiaterne klamrer seg til diagnosene som til en sutteklut og setter negative og krenkende merkelapper på menneskene. Professor i klinisk psykologi, Richard P. Bentall, mener at vi kan skrote de nærmere 400 fantasifulle psykiatriske diagnosene i den amerikanske diagnosemanualen.
Medisinen ut av psykiatrien
Da vi fikk vår første ”Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining” i 1848, kom også medisinen inn i psykiatrien. Der skulle den aldri ha vært, fordi psykiatrien har alltid vært en pseudovitenskape- lig grein av medisinen. I en ny psykiatri må medisinen få en mye mer beskjeden rolle. Den bør kunne ivaretas av fastlegene. I dagens system er det eksempel på at man har hatt 40 psykiatere som behandlende lege i løpet av 20 år på 11 forskjellige institusjoner.
Den nye psykiatrien må også gi menneskene i psykiatrien en langt bedre rettssikkerhet. De 57 kontrollkommisjonene er fortsatt farseaktig sandpåstrøere som i 157 år har applaudert alle de medisinske over- grepene i psykiatrien.
Tida er for lengst moden for at det nedsettes en uavhengig kommisjon til å granske psykiatrien, men både myndighetene og psykiatrien er redde for en omfattende fagetisk og fagkritisk debatt. Derfor vil det psykiatriske overgrepssystemet fortsatt forbli en anakronisme.
Hei, Lise
Denne linken fikk jeg i et svarinnlegg av Siv som eksempel på det nye barneombudets holdning i forhold til misbruk av tvangsmidler mot barn. Her beskrives et klassisk tilfelle der det nye ombudet er medskyldig:
Overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
17.12.2002, 2002/499, sivil sak, anke Psykisk helsevernloven § 2-3, jf. § 3-3, tvistemålsloven kapittl 33 B (advokat Liv Solveig Pettersen) mot Staten v/Helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby) Stabel, Skoghøy, Gussgard, Flock, Gjølstad,
B var frivillig innlagt i ---, Klinikk for psykiatri. Etter et par døgns fravær kom hun den 25. april 2001 tilbake i sterkt forkommen tilstand. Overlegen skrev henne ut fra frivillig vern, og fattet senere samme dag tvangsvedtak etter psykisk helsevernloven § 3-3 første ledd bokstav a. B gjorde gjeldende at vedtaket var i strid med lovens § 2-3, som setter forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern, og krevet seg utskrevet. Hun klaget forgjeves til kontrollkommisjonen og fikk heller ikke medhold i byretten og lagmannsretten.
Høyesterett kom til at konverteringsforbudet i § 2-3 var overtrådt. Hensynet bak bestemmel- sen tilsier at det må være en realitet bak utskrivingen, og det var det ikke her. Det forelå heller ingen nødrettssituasjon. Det var etter tvistemålsloven kapittel 33 ikke anledning til å påstå vedtaket kjent ugyldig, og denne del av påstanden ble avvist. Feilen ble ikke funnet å være av en slik art at Høyesterett ikke kunne foreta en realitetsvurdering av tvangsvedtaket ut fra dagens situasjon, jf. også Almanakkdommen i Rt. 1998 side 937. Vilkårene - kravet til alvorlig sinnslidelse og forverringsalternativet under behandlingsvilkåret ble funnet oppfylt. Heller ikke helhetsvurderingen etter § 3-3 tredje ledd kunne føre til utskriving. Selv om bruddet på konverteringsforbudet måtte tas i betraktning, ble det blant annet lagt vekt på at det tvungne helsevernet nå var utenfor institusjon og at den aktuelle medisinen ikke lenger hadde plagsomme bivirkninger. Kravet om utskriving ble således ikke tatt til følge.
Da jeg og nestleder Sverre mottok historien under fra en innlegger som velger å være anomym på vår side, satte jeg meg regelrett ned å GRÅT av denne historiens innhold der et uskyldig menneske ikke bare opplever å bli bevisst missforstått av det såkalte "hjelpe- apparatet" men også helt uforskyldt bli utsatt for så grove overgrep og nedverdigelse
av ansatte innen psykiatrien.
Å disse menneskene kommer til "kort" går de hen å klager over de ovetrampene og overgrepene de blir utsatt for! Tar ikke helsetilsynet og kontrollkommisjonen affære i slike direkte menneskekrenkende handlinger, hvem vil ta affære da?
INGEN!!!
Ikke selv en advokat har mye å stille opp med har helsetilsynet gitt sin avvisning
i en klagesak som gjelder alt fra feildiagnostisering, feilbehandling, feilmedisinering,fysisk og psykisk overgrep og/eller overtramp!
Å dermed er dette OFFERET et evig OFFER får den råskapen som herjer og alltid har herjet her i landet der to ord er selve grunnkilden for at overtramp, overgrep, feilbehandling, feilmedisinering og feildiagnostisering fortsatt forekommer i STOR GRAD, noe desverre
våre helsemyndigheter hittil har lukket øynene for!
For PENGER og MAKT er ordene som en del ansatte innen psykiatrien verdsetter mer enn de livsgrunnleggende ordene:
HELSE, TRIVSEL og LIVSLYST/APETITT!
Å spørsmålet blir derfor: Hvor mange vil nå være med på å sette en stopper for de overtramp og overgrep som skjer ovenfor uskyldige psykisk lidende her i landet? For så har vi et medmenneskelig ansvar hver enkelt av oss, har vi ikke? Jeg er rede til å ta min del av dette ansvaret da sykdom og lidelser like godt kunne ha rammet meg som alle mine medsøstre og brødre der ute. For så er vi bare mennesker, er vi ikke?
Lise Tollefsen Slembe
Ansv. leder for HULK
MIN ERFARINGEN MED PSYKIATRISK OVERGREP
Jeg kan fremdeles ikke sove på ryggen, det er 8 år siden. Politiet kom og hentet meg hos en venn etter en dårlig ecstacy reaksjon der legevakten ble ringt.
Vennen hadde ringt ambulansen, jeg sprelte på gulvet og prøvde å breakdance. Det var nok en allergisk reaksjon. Ambulansen trodde det var en psykose fordi vennen nevnte at jeg hadde spist E to dager i forveien, derfor ringte legevakten politiet.
Vennen ringer to venner, de kommer kjørende og prøver å ta meg med ut, jeg nekter fordi det ville innebære at de blir kriminalisert og at jeg må leve på flukt.
I retrospekt skulle jeg ha gjort det. Jeg prøver å forklare politiet at det ikke feiler meg noe. Han ene er litt på glid.
Jeg blir med frivillig, de er rastløse. Politiet kjører meg i lukket varevogn sammen med vennen til legevakten. Vennene følger etter i en bil. På legevakten må jeg vente lenge. Ingen lege dukker opp. Politiet venter utenfor. Omsider kommer en lege, da har vennen ringt moren min og hun møter opp svært bekymret.
Legen undersøker reflekser etc. og skriver et skjema. Jeg har kopi, der står det "Allergisk reaksjon."
Politiet kjørte meg så til Louvisenberg og rett til psykiatrisk akutten.Så kom skrikenatten. Jeg våknet mitt på natten av en kvinne som ropte. Gikk ut i pysjamasen for å se. Ble brutalt fortalt at jeg skulle holde meg på rommet da kvinnen ved rommet ved siden av begynte å skrike når de la henne i remmer.
Da prøvde dagen etter å rømme gjennom luken i taket på badet, og ble observert da jeg sjekket vinduer og så mot døren. Jeg prøvde jo da å rømme gjennom badet etter det måtte jeg ha vakt som så på meg dusje naken. Jeg fikk ikke ringe noen, ikke på lukket heller.
De konfiskerte mobiltelefonen med en gang jeg kom dit, og alle andre eiendeler, og telefonkiosken på lukket låste de inne og jeg hadde jo heller ikke telekort.
Så morgenen etter kom de alle inn med remmesengen. Jeg husker tydelig jeg satt i sengen, det var en fin dag ute og var helt rolig. Jeg satt og stirra i veggen og ventet på beskjed om at jeg kunne gå hjem dagen etter dette og så plutselig kom de trillende med en remmeseng og slang meg på den husker en ropte "nå er det vi som bestemmer her!" Så plutselig kom alle folka inn med sengen, da reiste jeg meg og rygget vekk ..mot vinduet, kanskje de bare skulle skifte seng .. og så kom to menn fram og grep meg , jeg strittet litt imot og ropte "Nei, Nei, Nei, Nei - Jeg vil ikke." Så trillet de meg til lukket etter at de spente meg fast...
De begynte med sprøyten. Husker de trillet meg ned for å ta scan av hodet i remmer. Da var jeg paralysert og spent fast. De fant aldri noe feil i scanningen. Så trillet de meg til lukket. Jeg var helt uta av bevissthet, alt var bare ukomfortabelt og tåkete.
Og der prøvde Unni , hun gamle grå dama med kort grått hår å kvele meg ved å legge en våt klut over nesen og munnen. Det var flere andre der og en stanset henne. Han sa "nei!!!"
Så satt de bare og stirret på meg, ingen snakket med meg eller til meg. Alt jeg sa det første døgnet var at jeg ville ikke ligge der. Og så etterhvert ble jeg katekonisk. Bare gjorde som vakten(e) sa og ville jeg skulle si. Og hvordan de spottet meg. Lo når jeg gråt. Lot som om de bare skulle la meg være der alene. Som om de aldri hadde nøkler og skulle kaste dem. Og de var bare lykkelige av å se på. Ikke så mye som en sympatisk rynke eller trekk i ansiktet. Hvordan de ikke lot meg sove ved å skru av og på lys. Hvordan jeg måtte urinere i en flaske. Jeg fikk ikke mat.
Hvordan de var "usikre" på om jeg fortjente et krus vann eller ikke. Hvordan han ene legen kom inn og sa "kanskje vi kan løsne et bein ," og så låste han opp det ene beinet og gikk - akkurat som det hjalp. Senere kom han tilbake og løsnet en arm etter to timer.
Men etter to døgn kom det en annen lege om natten, raskt inn og løsnet det siste beinet og armen. Da fikk jeg og mat til frokost.
Det er på et måte et punkt der hvor frykten brister og ertstattes av frykt på innsiden - lydig angst. Man begynner å se glad ut, men er det ikke, det er dette de vil se. For jo mer man fryktet og lei seg man er jo mindre sjangse for at noen låste en ut av remmene så da slutter man å føle, og er akkurat som de gjør og sier og gjør hva som helst man blir bedt om, bare aksepterer at man ikke skal kunne eksistere lengre.
Det er på en måte som å bli voldtatt 100 ganger, men skjønner ikke at det finnes en annen virkelighet lengre til slutt. Så mister man troen på alle mennesker, det gjør meg vondt da, jeg kan se hva folk som har opplevd tortur har i bakhodet. Jeg vet hva Alexander Litvinenko følte og tenkte da han lå der for døden på sengen dvs. jeg kan relatere personligheten min med dem nå.
På lukket møter jeg kvinnen fra første natt. Vi sitter og snakker på røykerommet, da over- legen Morten xxxxxx (NB: Vi i HULK har notert denne legens etternavn ned og kommer til å gjøre noe mer med saken.) kommer inn. Det er sent. rundt kl. 21. Han krever at vi skal "Gå på rommet." Jeg sier jeg vil røyke ferdig. Han blir sint. Kvinnen går i forsvar for meg og sier "La han nå røyke ferdig." Da reagerer han impulsivt og slår henne i mageregionen og følger opp med et spark. Deretter blir hun lagt i belter.
En eldre mann, som og sitter på røykerommet er også vitne. Han legger de også i remmer, men han hadde ikke sagt noe. Ingen av oss var aggressive eller voldlige. Mannen blir liggende i tre døgn. Blant annet i sin egen avføring. Kvinnen har det fastspent i to døgn. Jeg slipper unna, jeg vet ikke hvorfor, men jeg må holde meg isolert i to døgn.
Senere får jeg besøk. Jeg tørr ikke fortelle noe, for da slipper de meg ikke. Det vet jeg, da vil de finne på en historie for å holde meg der, kanskje for alltid. Så jeg bare spiller med. Så kommer kontrollkommisjonen. De skjønner at det ikke feiler meg noe og krever meg løslatt.
Louvisenberg gir seg ikke. De snakker med foreldrene mine, forteller dem et eller annet. Bruker hele sin legeautoritet. Jeg må tilknyttes poliklinisk på Lovisenberg, mener faren min. De legger meg inn igjen. Men så blir jeg overført til Ullevål "Lien" , der det hverken er remmer eller så alvorlige overgrep.
Her prøver jeg å fortelle hva som har skjedd. Overlegen jeg betror meg til informerer ingen. Senere får jeg vite at hun er en personlig venn av Morten xxxxxx. Jeg blir holdt på Lien. Får ikke forlate stedet uten at noen følger meg, og bare når de sier jeg kan. Det feiler meg ikke noe, men de krever at jeg er medisinert. Her må jeg være i 3 måneder. Deretter er det poliklinisk. Hele tiden krever de at jeg er medisinert, pga. diagnosen jeg fikk fra Lovisenberg. Men det feiler meg ikke noe, jeg er ikke syk, men jeg må innrømme at jeg er syk, ellers vil de tvangsinnlegge meg sier de. Noe de og gjør en gang etter at jeg drar til utlandet og kommer tilbake. Tilbake til Lovisenberg, ingen lukket avdeling, tilbake til Lien. Tvangsparagraf. Kvinnen som la meg inn slutter i jobben.
Jeg får en ny lege. Overlegen på poliklinisk avdeling. Han skjønner at det ikke feiler meg noe. Vi får et godt forhold, og omsider etter poliklinisk behandling i 1-2 år, får jeg bare forlate stedet og avslutte behandlingen. Så blir Lien flyttet/lagt ned.
På Lien mister jeg to av vennene mine der. Han ene sovner inn i hjemmet sitt etter en dobbeltmedisinering som medfører puste/hjertestans, men offisielt er dødsårsaken "ukjent." De fant ikke noe narkotika i blodet hans. Det var derfor han var lagt inn. En annen kvinne, mens jeg er på perm i Nord-Norge på hytta til pappa, hopper foran Majorstuen T-bane og dør. De hadde holdt henne siden hun var en liten jente. Det feilte henne ikke noe, men hun orket ikke mer. "Akutt psykose" kalte de det...
Det utrolige er av alle de omlag 60 menneskene jeg møter på disse to stedene feiler det ikke noe spesielt med. De er kunstnere, forfattere, politisk eller religiøst "anderledes" og musik- ere, men blir behandlet som dyr. Bare en person opplevde jeg som truende eller utagernde, han hadde de overført fra fengsel, men ble og.
Pleierne derimot stod ikke i veien for å være aggressive eller true. Det gjorde og legene. De truet hele tiden.
Å lytte var det eneste de ikke kunne gjøre med oss.
> Anonym innsender.
Hei, Lise
Denne linken fikk jeg i et svarinnlegg av Siv som eksempel på det nye barneombudets holdning i forhold til misbruk av tvangsmidler mot barn. Her beskrives et klassisk tilfelle der det nye ombudet er medskyldig:
Overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern
17.12.2002, 2002/499, sivil sak, anke Psykisk helsevernloven § 2-3, jf. § 3-3, tvistemålsloven kapittl 33 B (advokat Liv Solveig Pettersen) mot Staten v/Helsedepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby) Stabel, Skoghøy, Gussgard, Flock, Gjølstad,
B var frivillig innlagt i ---, Klinikk for psykiatri. Etter et par døgns fravær kom hun den 25. april 2001 tilbake i sterkt forkommen tilstand. Overlegen skrev henne ut fra frivillig vern, og fattet senere samme dag tvangsvedtak etter psykisk helsevernloven § 3-3 første ledd bokstav a. B gjorde gjeldende at vedtaket var i strid med lovens § 2-3, som setter forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern, og krevet seg utskrevet. Hun klaget forgjeves til kontrollkommisjonen og fikk heller ikke medhold i byretten og lagmannsretten.
Høyesterett kom til at konverteringsforbudet i § 2-3 var overtrådt. Hensynet bak bestemmelsen tilsier at det må være en realitet bak utskrivingen, og det var det ikke her. Det forelå heller ingen nødrettssituasjon. Det var etter tvistemålsloven kapittel 33 ikke anledning til å påstå vedtaket kjent ugyldig, og denne del av påstanden ble avvist. Feilen ble ikke funnet å være av en slik art at Høyesterett ikke kunne foreta en realitetsvurdering av tvangsvedtaket ut fra dagens situasjon, jf. også Almanakkdommen i Rt. 1998 side 937. Vilkårene - kravet til alvorlig sinnslidelse og forverringsalternativet under behandlingsvilkåret ble funnet oppfylt. Heller ikke helhetsvurderingen etter § 3-3 tredje ledd kunne føre til utskriving. Selv om bruddet på konverteringsforbudet måtte tas i betraktning, ble det blant annet lagt vekt på at det tvungne helsevernet nå var utenfor institusjon og at den aktuelle medisinen ikke lenger hadde plagsomme bivirkninger. Kravet om utskriving ble således ikke tatt til følge.
Mvh _________________________________________________________________ Lei av å vente på svar? Si det direkte med Windows Live Messenger. http://get.live.com/nb-no/messenger/overview=
legemiddelindustriens "råskap" har etter hvert tatt livet av hundretusenvis av mennesker, barn, unge som andre i denne verden. Spesielt har barn som fått den påståtte diagnosen - "ADHD" og/eller som lider av Autisme blitt alvorlige syke eller dødd som årsak av livsfarlige medisiner deres leger og psykiatere satte dem på uten "skrupler" for at de på forhånd visste at disse medisinene ville gi disse barna store og alvorlige bivirkninger! Å slike leger og psykiatere finner man fortsatt også her i landet og våre helsemyndigheter synes fortsatt at det er helt ok at barn i lavalder skal proppes full av Rithalin!!!
En ung mann her i HULK som nå er 26 år, er fullstendig ødelagt av Ritalin medisin legen gav han fra han var i en alder av bare åtte år! Når jeg nevner ordet; ØDELAGT, mener jeg at han tenker og snakker som en 10-11 åring, samt er ikke i stand til å fungere for noe!!! Det er vondt for meg som leder her å se et slikt vakkert ungt menneske se ut som en "gammel mann" av utseende, med slitne trekk, blå-svart under øynene og med tenner som har fallt ut! Jeg sier det som det er og det er:
SKAM DERE dere leger og psykiatere som har gjort livet til et helvete for denne unge mannen!
Health Ranger Report #7: The ADHD Scam and the Mass Drugging of Schoolchildren
Reveals the junk science nonsense behind the ADHD scam and the mass drugging of schoolchildren. Want the learn the truth about modern psychiatry? Listen to this podcast and you'll be shocked. Click here to listen now (MP3).
PS! Methylfenidat, som er virkestoffet i Ritalin og Concerta, er et amfetaminlignende stoff og blir av U.S. Drug Enforcement Administration (DEA) klassifisert som et narkotisk stoff. Folk blir altså "behandlet" med et narkotisk stoff!
Mvh K
Når autoriteter på skolen forteller en mor at sønnen hennes er syk og trenger å bli medisinert, hvordan i all verden kan hun vite at det ganske enkelt er en løgn. Hvordan kan hun innse at det som eksperter nå kaller «ADHD» (oppmerksomhetsmangel med hyperaktiv forstyrrelse) ganske enkelt ikke er en sykdom. En slik mor er ikke en ekspert. Hun vet ikke at i psykiatriens historie så har psykiatere i hundrevis av år brukt diagnostiske faguttrykk, såkalte diagnostiske faguttrykk, for å stigmatisere og kontrollere folk.
Jeg vil bare gi dere noen få dramatiske eksempler:
Da svarte slaver i sør stakk av til frihet, var det ikke det at de ønsket å bli fri; de led av en sykdom kalt drapetomania, fra «drapetes» som betyr stikke av slave og mania. Dette er ikke noe jeg finner opp. Dette var en legitim diagnose akkurat som ADHD er det. Hvis kvinner, som selvfølgelig er halvparten av menneskehetens befolkning, var dumme nok til å gjøre opprør imot dominering av menn, ja så hadde de en alvorlig sykdom som ble kalt hysteri, som skyldtes deres flakkende livmor. Nå var aldri noen av disse oppførslene noen gang en sykdom og er selvfølgelig ikke en sykdom. Ei heller er ADHD en sykdom. Ingen oppførsel eller gal oppførsel er en sykdom eller kan være en sykdom. Det er ikke hva sykdommer er. (latter)
Så det spiller ingen rolle hvordan et barn oppfører seg. Det er ikke noe å undersøke. (latter) Hvis han er syk, så må det være noen objektiv vitenskap til det, som kan bli diagnostisert av leger og objektive prøver. Det er grunnen til at så fort du går til en lege tar de en masse blodprøver og røntgenbilder. De ønsker ikke å høre hvordan du oppfører deg.
Da jeg studerte medisin for 60 år siden, var det bare en håndfull mentale sykdommer. Jeg tror ikke det var flere enn seks eller sju. Nå er det flere enn 300, og nye blir «oppdaget» hver dag.
Å betegne et barn som mentalt sykt er stigmatisering, ikke diagnostisering. Det å gi et barn et psykiatrisk medikament er forgiftning, ikke behandling. Sykdommer er feilfungeringer av kroppen, av hjertet, leveren, nyrene, hjernen og så videre. Tyfoidfeber en sykdom. Det vet dere alle, dere har ingen betenkeligheter med det. Vårkåthet – (latter) dere må bare kunne norsk. Vårkåthet er ingen sykdom.
Oppgaven som vi gir til oss selv med å bekjempe psykiatrisk tvang, er viktig. Jeg synes det er viktig, dere synes alle at det er viktig. Ikke mange nok mennesker synes det er viktig. Det er en edel oppgave, en oppgave og beskjeftigelse som vi må fortsette med, uansett forhindringer. Samvittigheten vår forlanger at vi ikke gjør noe annet.
Thomas Szasz's Summary Statement and Manifesto
"Myth of mental illness." Mental illness is a metaphor (metaphorical disease). The word "disease" denotes a demonstrable biological process that affects the bodies of living organisms (plants, animals, and humans). The term "mental illness" refers to the undesirable thoughts, feelings, and behaviors of persons. Classifying thoughts, feelings, and behaviors as diseases is a logical and semantic error, like classifying the whale as a fish. As the whale is not a fish, mental illness is not a disease. Individuals with brain diseases (bad brains) or kidney diseases (bad kidneys) are literally sick. Individuals with mental diseases (bad behaviors), like societies with economic diseases (bad fiscal policies), are metaphorically sick. The classification of (mis)behavior as illness provides an ideological justification for state-sponsored social control as medical treatment.
Separation of Psychiatry and the State. If we recognize that "mental illness" is a metaphor for disapproved thoughts, feelings, and behaviors, we are compelled to recognize as well that the primary function of Psychiatry is to control thought, mood, and behavior. Hence, like Church and State, Psychiatry and the State ought to be separated by a "wall." At the same time, the State ought not to interfere with mental health practices between consenting adults. The role of psychiatrists and mental health experts with regard to law, the school system, and other organizations ought to be similar to the role of clergymen in those situations.
Presumption of competence. Because being accused of mental illness is similar to being accused of crime, we ought to presume that psychiatric "defendants" are mentally competent, just as we presume that criminal defendants are legally innocent. Individuals charged with criminal, civil, or interpersonal offenses ought never to be treated as incompetent solely on the basis of the opinion of mental health experts. Incompetence ought to be a judicial determination and the "accused" ought to have access to legal representation and a right to trial by jury.
Abolition of involuntary mental hospitalization. Involuntary mental hospitalization is imprisonment under the guise of treatment; it is a covert form of social control that subverts the rule of law. No one ought to be deprived of liberty except for a criminal offense, after a trial by jury guided by legal rules of evidence. No one ought to be detained against his will in a building called "hospital," or in any other medical institution, or on the basis of expert opinion. Medicine ought to be clearly distinguished and separated from penology, treatment from punishment, the hospital from the prison. No person ought to be detained involuntarily for a purpose other than punishment or in an institution other than one formally defined as a part of the state's criminal justice system.
Abolition of the insanity defense. Insanity is a legal concept involving the courtroom determination that a person is not capable of forming conscious intent and, therefore, cannot be held responsible for an otherwise criminal act. The opinions of experts about the "mental state" of defendants ought to be inadmissible in court, exactly as the opinions of experts about the "religious state" of defendants are inadmissible. No one ought to be excused of lawbreaking or any other offense on the basis of so-called expert opinion rendered by psychiatric or mental health experts. Excusing a person of responsibility for an otherwise criminal act on the basis of inability to form conscious intent is an act of legal mercy masquerading as an act of medical science. Being merciful or merciless toward lawbreakers is a moral and legal matter, unrelated to the actual or alleged expertise of medical and mental health professionals.
In 1798, Americans were confronted with the task of abolishing slavery, peacefully and without violating the rights of others. They refused to face that daunting task and we are still paying the price of their refusal. In 1998, we Americans are faced with the task of abolishing psychiatric slavery, peacefully and without violating the rights of others. We accept that task and are committed to working for its successful resolution. As Americans before us have eventually replaced involuntary servitude (chattel slavery) with contractual relations between employers and employees, we seek to replace involuntary psychiatry (psychiatric slavery) with contractual relations between care givers and clients.
Kapittel 3. Etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern
Overskriften endret ved lov 30 juni 2006 nr. 45 (i kraft 1 jan 2007 iflg. res. 15 des 2006 nr. 1422). Hele kapitlet ble gitt på ny, hvilket medførte at tidligere § 3-11, § 3-12 og § 3-13 bortfalt.
§ 3-1.Legeundersøkelse
Tvungent psykisk helsevern kan ikke etableres uten at en lege personlig har undersøkt vedkommende for å bringe på det rene om lovens vilkår for slikt vern er oppfylt. Legen som foretar undersøkelsen, skal gi skriftlig uttalelse.
Foreligger behov for legeundersøkelse som nevnt i første ledd, men vedkommende unndrar seg slik undersøkelse, kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, vedta at det skal foretas en slik legeundersøkelse. Om nødvendig kan vedkommende avhentes og undersøkes med tvang.
Kommunelegens vedtak om tvungen undersøkelse skal straks nedtegnes skriftlig. Vedtaket kan påklages til fylkesmannen uten oppsettende virkning.
HULK's kommentar: Hva kan man egentlig klage om til fylkesmannen når man på forhånd vet at de fleste klagene fylkesmannen får fra psykisk lidendes ikke går i deres favør men i psykiatrien og legenes favør!!!
Kongen gir forskrifter om delegering av kommunelegens myndighet.
Endret ved lov 30 juni 2006 nr. 45 (i kraft 1 jan 2007 iflg. res. 15 des 2006 nr. 1422).
§ 3-2.Vedtak om tvungen observasjon
På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:
1.
Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
2.
Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.
3.
Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.
HULK's kommentar: Vilkår for tvungent psykiatrisk helsevern kan like godt være vilkår en lege med han/hennes psykiaterteam beslutter som årsak av deres null toleranse for at deres (psykisk lidende) pasient har ytret en eller flere direkte og muntlige klager til han/hennes lege og psykiater, da eventuelt klager som har gått på vedkommedes psykisk lidendes opplevelse av å bli feilmedisinert, feilbehandlet og feildiagnostisert! Eventuelt har vedkommende blitt utsatt for fysisk og psykisk overtramp og overgrep av ansatte i psykiatritjenesten, noe som i mange tilfeller faller i "dårlig smak" for en lege eller psykiatitjenesten å bli gjort kjent med!
4.
Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.
HULK's kommentar: Så hva er en tilfredstillende behandling ved at en psykisk lidende blir "proppet" full av medisiner hver dag? Kan man kalle det tilfredstillende for en som har diagnosen Schizofreni å bli eksprimentert med av sin lege, der vedkommende etter å ha gått på seks forskjellige medisiner for ovennevnte lidelse over lang tid en dag får vite av sin lege at ingen av medisinene vedkommende har fått mot Schizofreni er virkningsfulle men allikevel skal pasienten bli nødt til å prøve enda flere medisiner!!!
Dette kaller vi i HULK "en sakte med sikker tilintetgjørelse av et menneske. Eller skal vi kalle det "aktiv dødshjelp???"
5.
Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.
HULK's kommentar:
Ja, rett til å uttalelse har man som psykisk lidende, men altfor ofte blir utalelser den psykisk lidende prøver å gjøre seg forstått med ovenfor sin lege eller psykiatritjenesten misforstått, eventuelt blir uttalelser pasienten kommer med bevisst omgjort til en diagnose der pasienten blir å betrakte som enten "vanskelig" eller en person som har tendens til å misforstå og/eller forvrenge "saker og ting!" ! Vi sitter med beviser her, ikke glem det!
Men hva med en lege som bevisst går inn for å forvenge sin pasientens synspunkt- er eller han/hennes pårørendes og fullmektig synspunkter? Kan man som pasient, pårørende eller fullmektig påstå at denne legen kanskje lider av en eller annen form for en "tvangstanke" eller har et forvrengt syn på "saker og ting?" Hva med en lege som lager sin egen dramatikk ut i fra klare og oppriktige sannheter som blir lagt frem av hans/hennes pasient, pasientens pårørende og fullmektig? Hvem blir da betraktet som psykisk lidende? Legen eller pasienten, de pårørende og pasientens fullmektig??? Hva slags rettigheter har man som en "vanlig stats-borger" i dette landet mon tro? Vår erfaring som organisasjon, er at det finnes svært, svært få rettigheter psykisk lidende og deres pårørende kan benytte seg av! En ting er hva som står av rettigheter i vår norske (røde) lovbok, men hvordan fungerer disse lovene i praksis mon tro? Der er det nok mange av våre norske medsøstre og brødre som vil riste oppgitt på hodet å si: "De fungerer overhodet ikke!"
6.
Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.
Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede.
Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter annet ledd til kontrollkommisjonen.
HULK's kommentar: Hvilken kontrollkommisjon og for hvem?
Endret ved lov 30 juni 2006 nr. 45 (i kraft 1 jan 2007 iflg. res. 15 des 2006 nr. 1422).
§ 3-3.Vedtak om tvungent psykisk helsevern
På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:
1.
Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst %E
Artikkel hentet fra internet
Redd lykkepiller tar flere liv
Landsforeningen for etterlatte ved selvmord reagerer sterkt på at lykkepiller som kan øke risikoen for selvmord, er i fritt omløp.
Blant preparatene som skrives ut til deprimerte pasienter i Buskerud og Vestfold, er Seroxat. De siste ti årene er det pøst ut store mengder piller til deprimerte personer i de to fylkene. I Felleskatalogen, der samtlige markedsførte farmasøytiske spesialpreparater i Norge er registrert, står følgende å lese om bivirkninger ved bruk av Seroxat: «Følelsesmessig labilitet inkludert gråt, humørsvingninger, selvpåførte skader, selvmordstanker og selvmordsforsøk.
ANGST OG SJOKK. I tillegg er det listet opp et utall andre bivirkninger av ulik hyppighetsgrad; svetting, fiendtlighet, svimmelhet, sanseforstyrrelser, elektrisk sjokkfølelse, søvnforstyrrelser, angst, kvalme, kramper, maniske reaksjoner, oppkast, diaré, rastløshet,nervøsitet og seksuell dysfunksjon. Leder for Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) i Buskerud, Eva Brekke Voss, er kritisk til utskrivningen av Seroxat. - Et medikament der risikoen for at en pasient begår selvmord, burde aldri vært sluppet ut på markedet uten å være tilstrekkelig utprøvet. Det er i seg selv rystende. Produktet burde vært videreutviklet slik at bivirkningen ble luket vekk, sier Brekke Voss.
- SKREMMENDE. Hun er spesielt urolig for pasientgruppen der suicidale tanker utgjør en del av diagnosen. - Legene må være nøye når de skriver ut antidepressiva, og følge opp pasientene. Selvsagt begår ikke alle som bruker Seroxat selvmord, men Statens Legemiddelverk har et stort ansvar ettersom de har godkjent medisinen, understreker hun. Torun Kristensen i LEVE Vestfold er også svært betenkt. - Det er veldig skremmende å tenke på at enkelte legemidler som i utgangspunktet skal behandle depresjon, i neste omgang kan øke faren for selvmord. På den annen side kan man også spørre seg hva som ville skjedd med disse pasientene dersom de ikke brukte antidepressiva, påpeker Kristensen.
- LITEN RESPEKT. Leder for Mental Helse i Drammen, Wenche Steenstrup, mener legemiddelindustrien driver et kynisk spill med pasientenes liv som innsats. - Dette vitner om liten respekt for andre mennesker. Jeg blir opprørt over det jeg oppfatter som en nonchalant holdning overfor personer med psykiske lidelser. Her jobber vi hardt for at folk ikke skal begå selvmord, så skrives det ut medisiner som virker motsatt. Det er hårreisende og bekrefter bare hvor kynisk legemiddelindustrien er, påpeker Steenstrup. Hun tror mange pasienter føler seg hjelpeløse i møtet med helsevesenet. - Det er legenes plikt å fortelle pasienten hvilke bivirkninger medisinen kan gi. For mange pasienter er det vanskelig nok å finne fram i vrimmelen av medikamenter. Jeg synes ikke slike medikamenter burde selges. Hva er vitsen med å ta en medisin som kan øke sjansene for å ta sitt eget liv, spør Steenstrup.
GUNNAR RASI LARSEN gunnar.larsen@dt.no
Kynisk spill. Leder for Mental Helse i Drammen, Wenche Steenstrup, mener legemiddelindustrien driver et kynisk spill.
20 unge tok sitt liv
Den ukjente selvmords-epidemien i Norge.
Hei Lise!
Dette er hentet fra en nettdebatt på dagbladet om selvmord:
Der fant jeg et debattinnlegg som så interessant ut:
Skrevet av Tidligere psykologklient 25.02.2008 kl. 21:45
De jeg gikk hos, var psykologspesialister...
...Terapeuter burde snakke mye mer om det klienten vil. Jeg ble så glad da jeg leste en bok som kom ut i fjor: "Klienten - den glemte terapeut", hvor jeg gjenkjente veldig mye av egne tanker og savn. Der vises det til terapiforskning om at (Min uthevelkse) kun 15 prosent av behandlingseffekten har å gjøre med behandlingsmetoden. Forskningen viser at- ekstraterapeutiske faktorer (klientens egne ressurser, familie og nettverk, tilfeldige hendelser) utgjør 40 prosent- relasjonsfaktorer (klientens opplevelse av å bli forstått, respektert og bekreftet) utgjør 30 prosent- placebo, håp og forventning (klientens innstilling til endring gjennom terapi) utgjør 15 prosent- modell/teknikkfaktorer utgjør 15 prosent
Skrevet av Kaffekopp 25.02.2008 kl. 12:26 Vet du hva denne "skolemassakre-epidemien" faktisk skyldes? Jo, det er myndighetenes "No Child Left Behind"-politikk, hvor man tvinger ungdom/barn til å ta angstdempende medikamenter. Usedvanlig tvilsomme sådan.
Igjen har du et typisk eksempel på at myndigheters innblanding i folks liv, bare gjør ting værre!
Nytt innlegg
Svar på innlegg
Varsle 1 anbefalinger Bra!
RE: Epidemi?
Skrevet av ? 25.02.2008 kl. 14:00
Taylor tells Insig
Hei, Lise
Denne linken fikk jeg i et svarinnlegg av Siv som eksempel på det nye barneombudets holdning i forhold til misbruk av tvangsmidler mot barn. Her beskrives et klassisk tilfelle der det nye ombudet er medskyldig:
Fengselsledelsen mener selv de begår grove overtramp mot alvorlig sinnslidende fanger som skulle hatt et psykiatrisk behandlingstilbud. Derfor vurderer fengselsledelsen å melde Norge inn for den europeiske torturovervåkingskomiteen, melder NRK.
Ila landsfengsel har flere fanger med alvorlig sinnslidelser. Disse sitter isolert fra de andre fangene. Noen av dem er så syke at de prøver å påføre seg alvorlige skader, eller de gjør forsøk på selvmord. Når selvskadingen og selvmordsforsøkene ikke tar slutt havner de innsatte på isolat og i lærreimer, fordi det ikke finnes andre løsninger. Fengselsdirektør Knut Barkeid forteller at han ikke har annet tilbud til fangene.
– Det er en umenneskelig behandling av syke mennesker. Det som foregår er rettsstridig og i strid med europeiske menneskerettigheter, sier fengselsdirektøren.
– Dette er uverdig og uetisk. Det er på ingen måte medisinsk forsvarlig å være nødt til å ty til sånne grep, sier fengselslegen på Ila, Brita Kumle.
Regjeringsorganet Dagsavisen.no reklamerte 17.januar med at: – Fattigdom er jobb nummer én
Der kom mange debattinnlegg hvorav noen legger vekt på det fenomenet at fattigfolk bekjempes med psykiatri.
I et av mere enn 50 kommentarinnlegg forteller "HELSEARBEIDER" om en som antagelig er amalgamforgiftet og som blir nesten drept med antipsykotiske medisiner
Jeg vedlegger hele debattinnlegget, men advarer om at det er opprørende lesning.
