Jeg vil bruke alt jeg har av livserfaringer til å kjempe for at den svake får sin rett, det er min plikt og rett, uansett hvem dette gjelder og hvem jeg møter. Og om det er noen som ikke liker dette, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg skal en dag få min belønning, og da skal jeg stå for det jeg har gjort, som en mann.

Sverre Eugen Olsen
Nestleder i HULK,

NB: Vi mottar med takk din mening om det vi her har skrevet, gjerne som et innlegg vi legger inn på siden her uansett om det er kritikk eller ei! Som organisasjon er vi villige lyttere til  alle type meninger som kommer oss til "øret," dette til stor inspirasjon for vår videre uvikling av det arbeidet vi gjør!

Hva med tro tilknyttet barn og de unges mentale helse?

Satt her forleden å så et tv-program som handlet om barn i USA som er hjernevasket fra de er bitte-små til å følge deres kristne foreldres «fotspor,» der disse barna ikke bare må være med foreldrene å forkynne Guds budskap på åpen gate men blir også fysisk straffet studerer de ikke bibelen og andre kristne bøker flere ganger om dagen! Noen av disse barna av det jeg selv kaller «fanatiske kristne", bruker også deres barn som predi- kanter og «guruer» i større menigheter der barna liksom skal være Guds utsending som skal frelse og heale en hel forsamling voksne mennesker! Dette dokumentarprogrammet gjorde meg simpelt helt «kvalm» av både vemmelse og avmakt over at det finnes foreldre ikke bare i USA men også her hjemme som med deres strenge og fanatiske tro på en Gud som straffer mer enn er en kjærlig og ikke fordømmende Gud, benytter forskjellige forferdelige straffemetoder ovenfor deres barn som jeg mener sjeldent blir oppdaget av verken barnevern og hjelpeapparatet, der i blant lærere (rundt om), før det er for sent!

Som jeg på engelsk skriver på index-siden, så er det av erfaringer jeg har kommet dit jeg er i dag, som leder  for organisasjonen HULK, der jeg benytter mine alle erfaringer fra mine egne fortidsopplevelser til hjelp for unge og pårørende der ute! Jeg har selv aldri vært spesielt opptatt av statskirken eller tilhørt noen som helst menighet, men som den nysgjerrige personen jeg er og alltid har vært, har jeg vært innom den ene menigheten etter den andre for å høste kunnskap om hvordan mennesker (som finnes der) både tenker og tror! At det finnes mange gode troende rundt om, er jeg ikke i det minste tvil om da jeg selv ble kjent med hyggelige engelsk kristne i perioden jeg bodde og jobbet i Spania.  Det var i den perioden jeg var mye syk som årsak av det varme klimaet der nede og fikk hjelp fra et gift nabopar (der mannen var lege) til å komme meg raskt på bena! Sitter med gode minner fra disse menneskene som i blant tok meg med på gospelkonsert siden jeg nå hadde snakket om at jeg var så glad i korsang og klassisk musikk.

En annen hendelse jeg aldri vil glemme, var i en alder av 17 år der jeg «rotet» meg bort i en gutt jeg var «dønn» forelsket i som presenterte meg for hans foreldre som tilhørte det jeg selv vil kalle en «kultbevegelse» der deres gudstro lå i å benytte konstante straffemetoder på de yngste barna for å forme dem helt etter deres eget hode, da den fanatiske og strenge troen de rettet seg etter! Det jeg  fikk oppleve sitter som støpt i mitt minne, der jeg fikk se barna deres ble stukket med nåler av foreldrene når de gjorde noe galt, noe foreldrene mente måtte til skulle Gud tilgi deres synder! Da kjæresten min en dag brast ut i gråt der han fortalte meg at han helt siden han var en «neve stor» hadde blitt låst inne på et mørkt rom som syndestraff av sine foreldre   og at han derfor led av både  stor angst, samt var mørkredd, «tørnet» det fullstendig for meg!

Kan ikke huske ordrett hva jeg senere konfronterte denne kjærestens foreldre om, men at jeg hadde en større «utblåsning» ovenfor disse foreldrene i rent sinne over hva de hadde gjort med deres sønn gjennom årene, husker jeg som det skulle være i går! Denne gutten, d.v.s kjæresten min, der kjærlighetsforholdet vårt ikke varte mer enn noen knappe månder, fikk jeg senere høre av noen  venner hadde tatt sitt eget liv!

Som en frivillig organisasjon som er til for å hjelpe unge med forskjellige psykiske lidelser, da  også akutte livskriser noen befinner seg i, har vi den strenge regelen her å ikke trekke inn våre egne forskjellige trosopp- fatninger i samtalene vi har med unge mennesker! Som voksne anstendige mennesker og hulk-medarbeidere,  er det ikke vårt eget ego, da våre egne tanker, meninger og følelser som skal være det avgjørende i det frivillige arbeidet vi gjør for unge som henvender seg her i håp om å bli sett, forstått, lyttet til og ikke minst, fulgt opp! For så er det de unges tanker, følelser og åpenhjertige betroelser som vi som voksne må fange opp for så å la de unge selv få sette ord på alt de har på  hjertet skal det i det hele tatt være noe positiv misjon bak det arbei- det vi gjør!

Som voksne mennesker har vi selv gått igjennom livet på godt og vondt og ALLE husker vi vel mindre hygge- lige episoder der vi stadig vekk følte at vi kom til «kort» ovenfor den voksne generasjonen når vi hadde et eller annet problem å legge frem! Det jeg selv kan huske, var all formaningen jeg ble «stappet» full av gjennom mine barne og ungdomsår, enten det var fra mine egne foreldre eller fra læreres hold! «Du må huske på ditt» og «du må huske på datt skal du komme deg videre i livet,» er setninger som jeg heldigvis i dag har «skrinlagt» som «bad memories» men som jeg istedet benytter til positiv inspirasjon for foreldre som tar kontakt her i fortvilelse over at de ikke oppnår nærkontakt med sine egne barn! Det jeg prøver å formidle, er hvordan deres barn og unge oppfatter foreldrenes konstante formaninger om «ditt og datt» som i stedet for å gjøre dem til lykkelige og harmoniske mennesker, skaper dem om til å bli angstfulle, usikre og ulykkelige! Mange tragedier har jeg som hulk-leder opplevd på nært hold å se, da tragedier der unge som kommer fra strengt religiøse foreldre og familier mer enn en gang har prøvd å ta sitt liv!

Et ungt menneske i tyveårene som jeg daglig har kontakt med å prøver å hjelpe med TFT - tankefeltterapi, samt jevnlige samtaler i mitt private hjem, sliter med så stor fryktfølelse og alle type angstformer grunnet ved- kommende families kristne «dommedagsprat» i en årrekke! Vedkommende ung er redd  for å gå ut alene,  redd for å sove alene, redd for at leiligheten skal brenne ned sånn plutselig, redd for  å ta buss, tog og fly i tilfelle ulykke skjer, redd for å møte andre på vedkommendes egne alder i tilfelle det skulle være noe «ondt» med disse, ja, det eneste som vedkommende ikke er redd for er å «puste..!» jA, Sånn virker det..! I mitt  «stille sinn» tenker jeg; hvordan kan foreldre unne deres barn som de påstår de elsker så høyt å gå rundt     med en slik innebygd fryktfølelse grunnet deres iver etter å spre frykt uten å tenke over hva konsekvensene   av dere oppførsel vil føre med seg av en smertelig oppvekst for deres barn? I blant føler jeg virkelig en trang   til å ta en telefon til noen av disse foreldrene og familiemedlemmer for å få dem til å komme hit så jeg i påhør av den unge kan konfrontere dem med hvordan den unge (som sitter rett fremfor meg) lider unødig av disse voksne umodne prat og negativ påvirkning gjennom en årrekke! Men det er her min taushetsplikt ovenfor    den unge kommer inn i bildet, der jeg ikke uten den unges samtykke kan gå det skritt å innkalle den unges foreldre eller familiemedlemmer til en slik konfronterende samtale!

Det en del foreldre desverre ikke forstår eller vil forstå,er at de barna de har født er egentenkende individer med sine egne følelser og tanker om så mangt og at de allikevel uansett hva foreldre ønsker å forme dem til til, vil gå sine egen veier før eller siden! Å det ville jo være trist, hvis det foreldrene i mange år har indoktrinert deres barn med av strenge formaninger om alt de selv mener er av stor synd og fordervelse, da også dommedagsprofeti om «hvor forferdelig verden er der ute og at endedagen er nær,» skal bli en medvirkende årsak til at deres datter eller sønn ender opp med en større psykisk lidelse, i verste fall går hen å tar sitt eget liv!

Det skal så lite til som forelder å være den lyttende part ovenfor sitt/sine barn, der man uansett hvor opptatt man ellers er, noen ettermiddager og kvelder i uka, setter seg ned i nærkontakt med  sin sønn eller datter for å så spørre: « Hvordan har dagen din vært i dag da? Hva føler du inne i deg,  er det noe du føler for å prate ut om?»

Dette er de positive erfaringene jeg i dag deler med andre foreldre, da erfaringer jeg har høstet grunnet min fortid som forelder der jeg en gang sjelden hadde tid nok (følte jeg) til å sette meg ned i nærkontakt med mine barn med «lyttende ører» over hva de innerst inne på «hjertet» hadde å fortelle! Mange foreldre kommer til meg med det spørsmålet om jeg ikke har dårlig samvittighet over at jeg så åpenhjertig forteller verden der ute hva mine mangler var før men som jeg i senere år åpnet øynene for og rettet! I slike situasjoner er det ikke vanskelig for meg å forklare det de selv innerst inne vet og med det ordtaket som heter; « det er ingen skam    å snu i tide!» For det finnes ingen feil ved det å feile! Det å "feile" er en naturlig del av det å være menneske, da selve utviklingen i et menneske, der man igjennom et liv skal forstå hva som er selve meningen bak en rekke "feil" man som menneske gjør, problemer man møter og konflikter og opplevelser man står ovenfor! Hvis dette livet skulle vært problemfritt, hva så har man da som menneske fått med seg i ens egen utvikling    til å modnes? 
 

Å dette håper jeg alle dere foreldre der ute tenker på, oppdager dere at deres datter eller sønn sliter med en eller annen depresjon, har begynt å bli mer stille og innesluttet, eventuelt mer oppfarende og agressiv mot deg som mor eller far! Det ligger en årsak bak alt som viser seg i /gjennom et menneskesinn og vet du som forelder at din datter eller sønn i mange år har slitt med psykiske lidelser, ikke ta det for gitt at det en en lege, psykolog eller psykiater som skal ordne opp i din sønn eller datters følelsesmessige problemer! Det din sønn og/eller datter først og fremst trenger, er deg som mor eller far med den evnen til å både lytte og forstå mer enn dere prater og fremlegger deres egne voksne behov!

                    La deg selv ikke miste troen på at det finnes medmenneskelighet der ute!

Som mor til to voksne barn og bestemor, har jeg de snart tre årene jeg har vært HULK-leder hatt god tid til dypere ettertanke med hensyn til min egen misjon i dette livet. Tanken om at jeg er er så utrolig heldig som har født to friske barn gjør min hverdag enda mer givende og meningsfull med hensyn til å i dag kunne være langt mer tilstede for mine barn enn det jeg var i deres oppvekst! Jeg har sett det som sees skal av mine egne svakheter og feiltrinn i tidligere liv, og nettopp ved at jeg har klart å se meg ovenifra og ned og sam- tidig gjøre en liten «kraftanstrengelse" med hensyn til å forandre på endel «ting» som nettopp omhandler mitt tidligere liv's mange turbulenter livssituasjoner, er jeg i dag helt nytt menneske, der jeg både har den evnen til å se og løse uforutsette situasjoner uansett hvor problematiske de kan være og samtidig være sterk nok til å møte motgang uansett om det går på kritikk av mine fortsatt svakheter som menneske og/eller annet som måtte dukke opp av uforutsette turbulenser og problemer! 

Det ville være «feil» av meg å ikke erkjenne at jeg fortsatt har mine svakheter som alle dere andre med-mennesker der ute, for svake og sterke sider har vi alle og utlærte blir vi aldri. For hvordan kan vi vel noensinne bli utlærte i vår utvikling som menneske og/eller tro vi vet alt, når dette livet hver enkelt av oss  har fått som en verdifull gave, stadig vekk byr på nye uforutsette utfordringer og opplevelser..?

Å hvordan kan noen (der ute) i det hele tatt påstå at de ikke trenger andres veiledning og/ eller utenforstå- ende gode råd da de selv mener de allerede vet alt de trenger å vite! Vet vi mennesker egentlig alt og ikke trenger å vite mer når man tar i betrakning den kyniske og foranderlige verden som finnes der ute, en verden som spiser opp både sjelen og ånden til et stort antall  av våre medmennesker, ikke minst har forårsaket unødige lidelser, stor hunger og fattigdom blant millioner av mennesker igjennom tidene?    Hvor allvitende er man egentlig som menneske på denne jorden, når man ikke har den minste anelse om hva morgen- dagen vil bringe for oss selv og vår egen familie, ei heller ikke vet vi hvordan fremtiden vil fortone seg for neste generasjons barn og unge..!

Å det er dette budskapet jeg som frivillig leder for HULK inntil nå har formidlet ut til spesielt den voksne generasjon, at det i realiteten ikke finnes noen garanti for hvordan vår egen og våre barns fremtid vil bli, ei heller ikke er det noen garanti for at det leger, psykiater og annet helsepersonell påstår er riktig hjelp og rette behandlingsmetoder, ER den RIKTIGE HJELPEN OG DE RETTE  BEHANDLINGSMETODENE - allikevel! For når man tar nærmere i øyesyn den store prosenten av lidende og syke mennesker i vårt sam- funn Norge, da ikke bare barn og unge, men også eldre og uføre mennesker, hvordan kan leger, psykiatere og helsevesenet gerenerelt her i landet påstå at deres hjelp og behandlingsmetoder er fullverdig gode nok tilbud? Selvmordstatistikken blant unge og andre har også «skutt» høyt i været de senere  år, noe alle leger, psykiatere, ikke minst våre helsemyndigheter er fullstendig klar over, allikevel går en god del leger, psykia- tere, ikke minst våre helsemyndigheter ut i media og erklærer de nåværende helse- og behandlingstilbudene for å være både de riktige og rette behandlingstilbudene..!!!

En tid i begynnelsen av organisasjonens oppstart i 2006, hadde jeg god og jevnlig kontakt med et eldre ektepar som pleide å troppe opp her i HULK's møte lokale på våre faste ukentlige samtalekvelder for pårørende. De kom som fortvilede og maktesløse mennesker (som mange andre pårørende der ute), for å slippe å være alene med den følelsen av hvor lite de kunne stille opp med for deres kjære barnebarn som i mange år hadde slitt med store psykiske lidelser og stoffproblemer! Husker første besøk av dem som det skulle vært i går, da denne skjønne bestemoren stod gråtende fremfor  meg i stuen og sa: « Jeg har sluttet å tro på noe som helst ettersom jeg har forstått at mitt kjære barnebarn aldri vil få noe tilstrekkelig hjelp der ute..!» Selv tenkte jeg i mitt stillle sinn at denne eldre damen har så rett, så rett i det hun sa, og at hadde jeg kunne «trylle» frem et fullverdig behandlings- og hjelpeapparat som fung- erte for hennes barnebarn, så skulle jeg gjort det der og da! Den store smerten denne kvinnen bar i inne i seg, følte jeg traff meg mitt i hjertet , som  et sverd som boret seg inn.., på samme måten som da min (den gang) 19 år gamle sønn så-vidt overlevde et hengningsforsøk...

Disse besteforeldrenes barnebarn forstod jeg etter hvert var nærmere døden enn livet, og jeg forstod det den kvelden disse varme menneskene av besteforeldre ringte meg og omtrent "bønnfalt" meg om å ta imot deres barnebarn til en videre samtale siden de nå hadde hørt at jeg hadde hjulpet andre unge ved å la dem snakke ut om deres livsproblemer uavhengig tid!! Vanligvis tar jeg som leder her ingen sjanser med hensyn til å slippe inn tunge heroinmisbrukere og/eller svært psykotiske mennesker, men jeg gjorde et unntak den gangen, for såvisst hadde disse eldre menneskene et gjort dypt inntrykk på meg som HULK- leder helt fra første stund av! Jeg hadde jo selv fått oppleve hvordan det er å nesten miste et barn man er umåtelig glad i, og derfor er det heller ikke vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan andre pårørende og familiemed- lemmer opplever den følelsen av å gå rundt med konstant angst for at deres barn og barnebarn (som de er glad i) kanskje skal komme til å dø eller ta sitt eget liv..!

Glemmer aldri det synet som møtte meg da dette eldre ekteparet kom kjørende inn på parkeringsplassen (der vi holder til som organisasjon) med sitt svært neddopede barnebarn bak i bilen. Den unge hoppet ut av bilen og forsvant et stykke bort fra meg og sine bestforeldrene for å ta noen mobiltelefoner. mens jeg selv ble stående å trøste en svært deprimert bestemor som selv hennes mann ikke klarte å stoppe tårene hos..! Det var ikke vanskelig for meg å se fra første øyekast at deres barnebarn var temmelig neddopet av heroin, for som leder her, er jeg godt orientert om hvordan både pupiller og attferdsmønster forandrer seg på et menneske som går med forskjellige rusmidler i blodet. Til besteforeldrene hadde deres barnebarnet løyet og sagt at han bare hadde tatt litt hasj, «that's it» forklarte barnebarnet meg senere, men jeg konfron- terte denne unge mannen om at det ikke var så lurt og lure meg hvis han i det hele tatt skulle regn med å få noen videre hjelp fra oss her i HULK! Under den knappe halvtimen jeg hadde samtale med den unge (mens  hans besteforeldre satt tålmodig nede i bilen og ventet), kom mange triste tidligere opplevelser opp til over- flaten til tross for heroinrusen som i perioder fikk den unge mannen til å «duppe» av der han satt! Denne unge heroinmisbrukeren, kunne like gjerne ha vært min egen sønn, tenkte jeg i mitt «stille sinn» mens jeg satt der å betraktet den vakre unge mannen fremfor meg. Han så nesten ut som en «engel» der han satt, med sitt vakre pikante ansiktstrekk og et uskyldig blikk under det mørkeblonde halvlange krøllete håret. Til tross for dette unge vakre ansiktet, fortalte de mørke ringene rundt den unges øyne og den gråhvite ansiktsfarven hans, at den unge måtte være svært syk som årsak av alle rusmidler han i lang tid hadde gått på! Det var forresten eksprimentering av russtoffer som utløste min sønns tidligere selvmordsforsøk 2004 og jeg ser såvisst ikke på denne tragediske hendelsen som en tilfeldighet, like lite som jeg ser på det som en tilfeldighet at min sønn såvidt overlevde dette selvmordsforsøket for å så pådra seg en lettere hjerneskade som han fortsatt sliter med, selv om han i dag er på godt vei til å komme tilbake til tidligere normalt utgangsnivå! Som mor og pårørende kan jeg i dag «prise» meg lykkelig over at det gikk så bra med min sønn og at han   i ettertid har holdt seg unna livsfarlige dopingsmidler. Men hvordan skjebnen til denne unge heroinmisbruk- ere vil fortone seg, vil bare tiden vise..! Det jeg vet, er at vi i HULK forgjeves fraktet den unge ned til av- rusningsklinikken Narkonon i Danmark for snart tre år siden men at den unge mannen kom tilbake etter kort tid og etter dette befinner seg her i Bergen som totalt rusavhengig! Besteforeldrene har jeg hatt litt kontakt med i ettertid og deres sorg ved å få vite at deres barnebarn allikevel ikke ville ta imot hjelp mot sin rusav- henighet, må være en tung bør å bære for dem.., så tung at de nok heller har valgt å leve i stillhet fra om- verdenen, der de kun har hverandre å benytte dagene på.

Det var faktisk noe av det jeg oppfordret disse vakre eldre menneskene om å gjøre også, å bruke tiden mer på seg selv enn å bare gå å bekymre seg for deres barnebarn som lever sin nitriste tilværelse der ute!

For så er det slik dere kjære foreldre og besteforeldre der ute, at uansett hva godt dere prøver å stille opp med for deres barn og barnebarn, så har dere allikevel ingen garanti for at den hjelpen og rådene dere gir er hjelp god nok eller blir tatt «not av!» 

Det er et kynisk og «tøft» samfunn og tid vi lever i, det vet du som jeg, og det må vel sies å være grunn god nok for at det er så  uhyre viktig at vi som foreldre og pårørende står isammen i tider der maktesløsheten og usikkerheten råder over oss grunnet alle  store forandringer som skjer i vårt samfunn og verden generelt hver dag! For som hver enkelt av oss vet, så har vi bare våre barn til låns, akkurat som at vi lever på «lånt» tid som mennesker her på jorden. At det finnes en høyere makt der oppe et sted, er jeg ikke det minste i tvil om, da jeg etter hvert har skjønt at det ikke finnes tilfeldigheter med hensyn til det vi som mennesker foretar oss og/eller vi får oppleve på godt og vondt i tiden vi lever her på jorden! Som mennesker vil vi alle før eller siden få oppleve følelser i form av sorg, savn, fortvilelse og maktesløshet. Jeg har «vært der» mer enn én gang og mest sansynlig kommer jeg til til å få oppleve enten sorg, savn og/eller fortvilelse igjen!  Men maktesløs kommer jeg nok aldri til å føle meg igjen! For så er det i realiteten ingen grunn til å føle seg maktesløs som menneske, da vi alle har en så umåtelig stor styrke i oss, som ligger der og bare venter på å  få slippe ut, klar til å brukes i de mest tunge og vanskelige livssituasjoner/kriser vi måtte befinne oss i!. Det jeg etter hvert har forstått,  er at det finnes mange gode medmennesker der ute, som hvis vi hadde tatt kontakt med dem, eventuelt lett etter dem, ville stilt opp for oss når vi mest av alt trenger en trøst- ende skulder å gråte på eller noen lyttende ører som tar inn det vi har å fortelle! For selv om det offentlige hjelpeapparatet der ute i altfor mange tilfeller svikter når vi som foreldre og pårørende ber om hjelp til en av våre barn og unge som har det fysisk og/eller psykisk vanskeligstilt,  finnes det «takk og pris» en rekke andre muligheter med hensyn til å bli møtt med forståelse og medmenneskelighet.

Jeg opplevde det selv i tiden der min sønn svevde mellom liv og død etter et selvmordsforsøk at et godt menneske, faktisk en av mine tidligere lærere på Handelsinstituttet (i Bergen), tok meg inn i hennes «favn,» der hun gav meg god hjelp og inspirasjon til å åpne opp for den styrken som fantes inne i meg. Dette menneske som i mitt minne alltid vil forbli et menneske med stor M,  har jeg mye å takke for med hensyn   til den personen jeg i dag er.

Helt til slutt:

Vil gjerne sende mine varmeste hilsener til det eldre ekteparet her i Bergen som jeg ble så utrolig glad i.

Jeg sender også mine varmeste tanker og hilsener til en fantastisk og vakker familie på Gjæren. Håper alt står bra til med dere. I perioden jeg hadde kontakt med dere, skjedde det så mange forandringer her som bare måtte til skulle jeg i det hele tatt få litt struktur på det frivillige arbeidet mitt. Vi skulle møtes men så ble det altså ingenting av! Er lei meg for dette men det behøver jo ikke å bli med det! Håper vi allikevel en dag møtes. Jeg kan ikke overhodet ikke glemme dere for også dere som familie med deres myndige barn har fått en spesiell plass i mitt hjerte som en god del andre der ute. 

Til deg som mor på Østlandet som ringte meg fortvilet for halvannet år tilbake å fortalte at dine døtre drev med selvskading og at du ikke visste dine "arme råd!" Jeg tenker ofte på deg og dine barn og kan bare håpe på at du som den omsorgsfulle moren du er, har oppnådd å få den hjelpen dine kjære barn trenger, og at de også har forstått at de trenger utenforstående hjelp skal de kunne få et annerledes og lykkeligere liv!

Så sender jeg mine varmeste hilsener til den utenlandske kvinnen som i fjor ringte meg angående hennes    16- år gml sønn som ble tvangsinnlagt med brutal makt fra både politi og helsevesen. Måtte disse groteske handlingene bli oppdaget og at din sønn aldri, aldri mer blir innlagt med tvang på en psykiatrisk institusjon.  Måtte du som hans mor få fred i din sjel og harmonien tilbake i ditt familieliv. Jeg ønsker deg og din sønn  alt godt.

Jeg sender mine varmeste tanker til den kvinnen som jeg aldri fikk treffe, som hennes nabo i fjor ringte til meg om (fra Østlandet), der hun fortvilet fortalte at hennes nabo - da en kvinne og mor hadde mistet sitt kjære barn som årsak av at dette barnet (tenåringen) hadde tatt sitt liv. Jeg var var klar til å reise til denne moren så fort som mulig, hvis hun bare hadde tatt meg i mot! Men det gjorde hun allikevel ikke, noe jeg   har full forståelse for. Hadde min sønn dødd i hans selvmordsforsøk den gangen i 2004, vet jeg ikke om  jeg selv hadde orket noe besøk eller trøst fra fremmede mennesker.

Jeg sender mine varmeste tanker til en skjønn mor med hennes to vakre døtter her i Bergen som også var innom her i HULK noen ganger i 2006. Håper alt står bra med din yngste datter, at hun har fått den opp- backingen og støtten hun trenger, ikke minst at hun forstår at hun har en mor å komme til som er der  for henne i "vind og vær" som det jeg fikk inntrykk av at du var og er.

Jeg sender alle dere flotte unge som har skrevet både e-maler på e-mailer til meg, samt vært innom min msn side for at vi skulle chatte der, mine VARMESTE LYKKEØNSKER om at dere måtte komme dere ut av depresjoner dere i lang tid har slitt med for å istedet bruke tankene deres i positiv retning videre fremover. Håper noen av de rådene jeg gav dere i beste mening , ikke gikk "inn det ene øret og ut gjennom det andre," men at noen av dere allikevel valgt å trene på å begynne å omstille tankene deres i mer positiv retning. Det  er så mye verdifullt dere kan oppnå i dette livet, men dere bare MÅ anstrenge dere selv litt for å finne dette verdifulle, det som kan gjøre dere til lykkelige, trygge og tilfredse mennesker. 

Ikke minst vil jeg sende en STOR TAKK til Øystein, presten på Haukeland Universitets sykehus (i Bergen) som trøstet og støttet meg i 2004, da min sønns liv hang i en "tynn tråd" etter et selvmordsforsøk. Jeg gjorde som du sa Øystein, gikk til kirken og mediterte i en stille stund, der jeg tente lys på lys for min sønn i håp om han skulle overleve! Å det gjorde han. Men hva vet vi om morgendagen..? Dette liv går opp ned og ned for de unge der ute...

Til DEG som befinner deg et sted der ute:  

Ikke glem at DU er UNIK som menneske og at verden der ute trenger nettopp DEG som et STORT medmenneske.  

Til deg som har gitt opp troen på at det finnes medmenneskelighet og varme der ute;

Ikke tro det, for det finnes nok av begge deler hvis du bare tør å slippe styrken og troen fram i deg, da spesielt troen på at det allikevel finnes noe ekte, varmt og trygt der ute som bare venter på deg, hvis du vil slippe det inn....

Med varmeste hilsener til en hver der ute.

Lise Tollefsen Slembe

Når jeg er på tur rundt om i Norge, tar jeg som oftes turen innom gravplasser jeg fra før av vet at det ligger unge mennesker som tok sitt liv som årsak av psykiske lidelser og/eller som døde som årsak av medisin og rusavhengighet! På en måte har det ikke helt gått opp for meg ennå at min sønn overlevde et selvmords- forsøk som egentlig kunne kostet ham livet! Min sønn var helt fra starten av, spådd et liv som ufør resten av sitt liv da legene mente at han hadde pådradd seg en større hjerneskade! Legenes "spådom" stemte heldig- vis ikke og i dag er min sønn omtrent helt tilbake til mentalt og normalt utgangsnivå. Dette er jeg selvsagt  svært, svært takknemlig for, men så tenker jeg stadig vekk på de stakkars  foreldrene som har mistet sin kjære sønn eller datter som nettopp årsak av at de enten tok sitt liv eller døde som årsak av medisinforgift- ning.! Med tanke på disse og med tanke på at det er en stor prosent av psykisk lidende unge uskyldige mennesker der ute som ikke får oppfølgende god nok hjelp fra vårt såkalte "hjelpeapparat,", kan jeg aldri noensinne gi opp mitt frivillige arbeid. Måtte flere foreldre der ute være med meg og nestleder - Sverre Eugen Olsen i kampen om å få forbedret behandlings- og hjelpetilbudene for barn og unge som sliter med psykiske lidelser og rusproblemer. 

Hvordan kan man som pårørende for et svært psykisk lidende barn- og/eller et sykt barn ikke holde fast ved ihvertfall en tro på at et mirakel skal skje..! Jeg har vært i den situasjonen en gang og jeg forstår så godt de foreldrene som etter at de mistet sitt kjære barn grunnet nettopp en uhelbredelig psykisk lidelse -og/eller sykdom, har vanskelig med å holde fast på noen som helst tro. Det er ikke mer enn menneskelig å gi opp all tro på at det finnes noe godt i dette livet, når man sitter igjen med en stor sorg og et savn, der man vet at man aldri vil få sitt kjære barn tilbake. Det er derfor godt å ha gode medmennesker rundt seg som har den evnen til å lytte og forstå når man sitter der alene igjen med en stor "sorgklump" inne i seg... 

Å nettopp fordi at føler sorgen og savnet så stort, er det så viktig at vi tør å åpne vårt sinn og hjerte mer for våre verden der ute, der vi "tør¨å snakke mer om våre ut følelser på "godt og vondt" og alt vi hittil har  stengt inne i oss i redsel for å enten bli forhåndsdømt- og/eller stigmatisert som psykisk lidende.

Selv avskyr jeg dette ordet: Psykisk lidende som jeg selv mener har blitt til stigmatiserende og misforstått ord med sin grunnkilde i psykiatrien.

Hvorfor ikke heller bruke ordet følelser mer, ja, til og med dere psykiatere og leger?

Det er godt som foreldre og pårørende og kunne dele tankene sine med andre foreldre og pårørende som sitter med erfaringer fra sine egne opplevelser på godt og vondt! Dette er til stor inspirasjon og glede for oss, ikke minst noe å vokse på med hensyn til vårt frivillige arbeid videre.

Måtte alle dere familier der ute ta godt vare på hverandre. Jeg er selv mor til to voksne barn og bestemor og jeg vet i dag hvor uhyre viktig det er å stille seg helt åpent til det barna og barnebarna både spør om og har behov for å prate om. Jeg tenkte ikke så mye på dette tidligere, før jeg selv ble rammet av en stor tragedie i min familie, der jeg holdt på å miste mitt ene barn. En slik IKKE TILFELDIG hendelse måtte til før jeg forstod hvor virkelig skjørt livet er for mange av disse barn og unge som vokser opp. Før denne tragedien, var jeg en stor illusjonist og egoist som mange andre voksne der ute, der jeg "trodde" at jobben og mitt eget velvære måtte komme først, da også min egen lykkefølelse, skulle jeg være i stand til å kunne gi nok lykke- følelse og velvære til mine barn. Jeg tok skammelig feil og det måtte gå et nemisis igjennom livet mitt som med de fleste andre, der det er helt umulig å prøve å lure enn selv i ens iver på å oppnå noe som ikke har noe med det ansvaret man har ovenfor seg selv og sine barn. Å det største ansvaret man har som menneske og forelder, må vel først og fremst være å gi seg selv og sine barn rikelig med kjærlighet, tillit og trygghet, noe som nettopp medvirker til større trygghetsfølelse i selv som voksne og for våre barn. Alt annet, der i blant ens egen karriære, matriell status og en flust med ubetydelige venner, bør komme i siste rekke når man tenker på hvor virkelig stor gave vi som foreldre har fått ved det å ha barn rundt oss som både trenger oss og er svært glad i oss, noe vi bør vise at vi er i dem også. 

Nestleder Sverre, hans kone Irene og jeg, som jobber tett isammen her i HULK forstår såvisst i dag hvor viktig det er å kunne snakke ut om følelser som voksne, like mye som vi er svært opptatte av at våre egne barn og alle unge, samt pårørende som tar kontakt med oss, fritt kan få utrykke sine egne følelser om så mangt. For her i HULK eksisterer det ingen fordømmende holdninger. 

Å det er nettopp det vårt frivillig arbeid mest går ut på; å fortelle verden der ute at det er på tide å "kaste" fra seg fordømmende holdninger og holdninger som skaper barn og unge (som vokser opp) til å bli utrygge og usikre individer.

Takk for at du har tatt deg tid til å lese våre budskap her og så ønsker jeg som leder for HULK (help for young in seriouse lifecrises) dere alt mulig godt i tiden fremover og håper enhver av dere foreldre tar godt vare på deres barn og unges liv og helse og deres eget   liv og helse i det kommende år - 2010. Lise Tollefsen Slembe

Vil den velstanden som så mange av oss til daglig snakker om, bli til rik utvikling og vekst for oss norske samfunnsborgere i fremtiden hvis vi allikevel blir for syke til å dra nytte av den..???       Til ettertanke fra oss i HULK - ledelsen

Det finnes ingenting man kan definere som "tilfeldigheter," selv ikke med hensyn til det man (her i landet) kaller; "behandling" i form av antidepressive/psykotiske medisiner som medfører større lidelser blant unge. 

Bilde av en gråtende dødsyk ung kvinne (hentet fra You tube)

Er det egentlig noe som kan betegnes som tilfeldigheter i dette liv, for hvor tilfeldig er det egentlig  at mennesker ender opp med å ta sitt eget liv av blant annet disse årsakene:

For hvor mange plutselige dødsfall og unødige selvmordsforsøk kunne vel ikke vært unngått hvis behandlingstilbudet mot depresjoner, angstlidelser, traumer og sinnslidelser her i landet hadde vært lagt opp annerledes? Da i forståelse for at det et menneske med ett av disse lidelsene først og fremst trenger, er terapi god nok og jevnlig nok, der vedkommende (dvs. pasienten), ikke bare får lang nok tid til å utrykke alle sine dypeste og innerste følelser, men også hjelp god nok til å få frem (dvs. bearbeide) enhver fortrengt følelse vedkommende har båret på i lang tid! Selv synes jeg det ikke er mer enn normalt at en god del mennesker ender opp som schizofrene og eller annen form sinns- lidelse i en tid der alt skal være så tidsbegrenset med hensyn til å få enten en psykologtime eller    en legetime! Hvorfor bruker vi ordet «time» egentlig når det allikevel ikke dreier seg om en time   hos psykologen, men knappe 45 minutter? Et legebesøk varer jo sjeldent mer enn ca, 15 . 20 min,     i mange tilfeller bare 10 min.!!! Videre er det som sagt innestengte «vonde» følelser vedkommende trenger behandling for og ikke nedsløvende medisiner som får dem til å fortrenge følelsene istedet!

Hvordan kan et menneske som  i mange år har drevet med selvskading og/eller slitt med enten Bulemi eller Anoreksia noensinne bli kvitt sin selvskading, bulemi- og eller Anoreksia, når disse antidepressive medisinene man får inneholder mentaltødeleggende giftstoffer som ikke bare svekker deres men tale livsfunksjon, men også forsterker deres trang til å enten skade seg, spise og/eller sulte seg til døde! Så hvordan kan  så en psykolog godta å ville behandle et ungt menneske som går på disse anti- depressive og nedsløvende preparatene som nettopp undertrykker den unges mange innerste følelser? Ja, hvordan kan en psykolog og/eller annen terapeut i det hele tatt ville behandle   et ungt menneske som i «rusen» av disse pillene han/hun går på, kanskje viser et helt annet bilde av seg uttad, enn det sanne og oppriktige, som vel må være den unges alle forskjellige undertrykte følelser!

Det er meg ufattelig!

Å det er meg ufattelig når jeg i flere år nå har observert unge (gjengangere) her, som pendler mellom de antidepressive og sløvende medisinene de i lang tid har gått på og uregelmessige psykologtimer, der det er tydelig for meg å oppfange at disse ikke blir noe bedre! For så er det nettopp dette jeg i lengre samtaler med unge som sliter med store depresjoner, angst, der iblant selvskading, bulemi og/eller Anoreksia i all fortrolighet har blir fortalt:

«Fra å ta min faste antidepressive medisin hver dag som jeg har gjort i flere år nå, går jeg til min psykolog (hver 14. dag , evt. sjeldnere), der jeg fortsetter å rippe opp i gamle sår...»

«Hva mener du med å rippe oppe i gamle sår?» spør jeg.

«De gamle sårene, » er alt det jeg tidligere har fortalt denne psykologen- og/eller andre psykologer jeg har vært innom hos gjennom alle disse årene! Det er blant annet alle mine tidligere vonde opp- levelser fra barndommen, samt mine relasjoner til mor far, søster, venner osv. fra jeg var liten og oppover. Men det er slitsom å måtte gjenta alt jeg tidligere har ramset opp av vonde hendelser jeg helst vil glemme enn å rippe opp i! Spesielt er det slitsom når jeg ofte har måtte skifte psykologer fordi min faste enten har vært langstidsyke meldt eller bortreist i perioder! Derfor er det at jeg får disse antidepressive pillene av legen min som jeg har gått på i mange år!»

«Vet psykologen din om de antidepressive medisinene du går på da?" spør jeg.

Da er det to svar jeg får av unge jeg har disse samtalene med:

« Ja, det vet hun/han men hun/han sier ikke noe på det, men mener istedet det er opp til meg å velge om jeg føler jeg trenger å gå på disse!»

«Ja, det var faktisk hun/han som anbefalte meg å begynne på antidepressive medisinene da hun/han mente det kanskje kunne være til hjelp for meg!»

Å kun disse to svarene er gjengs over hele linja med hensyn den store prosenten av unge som for- teller meg at de har gått til psykolog og samtidig har inntatt antidepressive medisiner over flere år!!!

Som jeg har uttrykt i videointerjuvet mellom nestleder (i HULK) Sverre og meg på indexsiden, så  var jeg i en periode av min ungdom plaget med angst (grunnet mobbing på skolen) og gikk derfor til en lege som henviste meg videre til en psykolog men skrev ut for sikkerhets skyld samme dag, d.v.s. under første mitt legebesøk hos han, noen sterke antidepressive piller jeg fikk noen kraftige reaksjoner av og etter inntak av bare én pille! Jeg besvimte på åpen gate, fikk det man kaller angst- nevrose i lang tid etterpå, samt at jeg i all ettertid har vært plaget av sterk øresus (tinitus) på mitt ene øre. Mobbingen jeg en tid på ungdomskolen ble utsatt for, burde såvisst ikke gitt meg en en dobbelt psykisk reaksjon, samt en ekstra fysisk lidelse grunnet en leges ansvarfraskrivelse av en ung pasient og til fordel for en lang kø med andre ventende pasienter denne legen tjente gode penger på! For det må jo være derfor han var så kjapp med å skrive ut disse antidepressive pillene (den gangen), for å bli kvitt meg fortest mulig etter bare ca. 15 min. legevisitt, for å så kunne ta i mot neste betalende pasient!

Psykologimene jeg var henvist til å gå til, varte bare noen få ganger før jeg sluttet å gå til disse og fordi denne psykologen ikke næret den evnen til å ville lytte og forstå det jeg prøvde å forklare henne, at angstnevrosen jeg hadde fått, samt det plagsomme øresusen på høyre øret, først og fremst hadde oppstått som en reaksjon på de sterke antidepressive pillene min fastlege hadde skrevet ut til meg.

Kroppen og sinnet mitt hadde rett og slett ikke tålt den sterke antidepressive medisinen denne fast- legen hadde gitt meg, og at mine tidligere opplevelser som mobbeoffer ble forsterket nettopp grunn av denne livsfarlige såkalte «lykkepillen,» er jeg i dag ikke det minste i tvil om  når jeg som voksen og terapeut i dag opplever at unge faktisk gjengir min egen tidligere opplevelse ved å fortelle om deres egen opplevelse med de merkelige og angstfremkallende reaksjoner de har fått og får av anti- depressive medisiner deres fast-lege eller psykiater har gitt/gir dem.

Selv slet jeg med angst og besvimelsesanfall i tilsammen tre år og inntil jeg nedkom med mitt første barn i en alder av 18 år. Da først forsvant angsten og besvimelsesanfallene, noe jeg nok en gang tror ikke bare var tilfeldigheter. Jeg var nemlig heldig i forhold til endel andre unge mødre der ute, der jeg hadde en familie som backet meg opp, samt hjalp med både avlasting, gode råd og støtte som den «nybakte» moren jeg var. Med deres støtte og min egenvilje til å klare ansvaret for den lille, ble jeg også sterk nok til å ta kontroll over følelser som tidligere hadde fremskapt disse angstreaksjon- ene  (symptomene) i meg. En snill og kjekk mann møtte jeg også, som jeg var gift med noen år, noe som forøkte selvtillitten min, ikke minst min egen viljestyrke. Derfor er det heller ingen tilfeldighet (føler jeg), at jeg klarte å "karre» meg opp til å bli mer og mer psykisk sterk som person og dermed klare å gjennomgå enhver "prøve" og motgang som jeg opplevde i ettertid, noe som nettopp må være en naturlig del av det å være menneske i denne verden.

Desverre er det slik at vi mennesker ikke er skapt like godt «utrustet» med hensyn til å tåle enhver påkjenning vi blir utsatt for, enten det er påkjenninger i form av den sorg og fortvilelse de fleste føler når man mister noen som står en nær, påkjenning i form av den fortvilelsen og motløsheten man føler når man selv- og/eller ens nære slektinger, eventuelt venner blir rammet av en alvorlig sykdom, påkjenninger som årsak av den maktesløsheten man kan føle hvis man sliter med et eller annet handikap som i noen tilfeller krever både stor fysisk anstrengelse og en psykisk indre styrke, påkjenninger som årsak av et voldsovergrep man har vært utsatt for, eventuelt incestovergrep, påkjenninger som årsak av fattigdom innad i familien, skilsmisse og familieoppbrudd, økonomiske større problemer (gjeldsproblemer) osv. osv...

Jeg kunne nok ha ramset opp en helt masse det er å få store påkjenninger av i en verden der store forandringer og utfordinger skjer på «løpende fot» hver dag, noe som ikke bare skyldes feilstyrt politikk gjennom en årrekke, men som også skyldes menneskelig svikt og holdninger, der mange av oss etterhvert har glemt viktigheten ved det å ta bedre vare på oss selv, våre nærmeste og våre medmennesker. Ja, mange av oss har rett og slett glemt hva ordet; "nestekjærlighet" går ut på!

Det høres for «lett» ut når voksne der ute kommenterer unge menneskers psykiske lidelser og rus- problemer som et valg de selv har tatt og som de selv er «skyld» i- og/eller ansvarlige for!

For det finnes i realiteten ingen «skyld» i at disse unge menneskene uforskyldt kanskje har vært ofre for enten incestovergrep, voldsgjerninger, mobbing, forsømmelse eller vanskjøtelse (evt. på skole - og/eller der hjemme), at de kanskje lider av en form for dysleksi, eventuelt har en eller annen form for hjerneskade, som gjør at de sliter med konsentrasjonsproblemer, lese og skrive vansker, ikke minst; kortidshukommelse, noe som har fått dem til å føle seg annerledes og lite akseptert av omverdenen der ute.

Disse unge er UNGE MENNESKER ikke glem det, og fordi de er unge uansett om de er i en alder av under myndighetsader- og /eller over, finnes det alltid en forutliggende årsak til at mange av disse unge sliter med psykisk lidelser-. og/eller har endt opp som stoff og rusavhengige!

Et sted i deres oppvekst og utvikling som menneske har noe sviktet, enten det har vært voldelige eller triste hendelser utenfor deres egen kontroll som har gjort sitt til at de har fått psykiske lidelser eller at de har eller har fått en eller annen form for handikap (hemning) som skaper psykiske reaksjoner (lidelser). Noe har det vært, for såvisst er det ikke tilfeldig at så mange unge i dagens samfunn sliter med sterkt sosialangst, panikkangst, traumer, psykoser eller forskjellige former for sinnslidelser. Ei heller ikke at de har begynt å ruse seg!

For når disse unge menneskene ikke møter tilstrekkelig oppbackingen og forståelse for deres   depresjoner, angst og andre psykiske lidelser der hjemme og fra den voksne generasjonen generelt , er det samfunnets PLIKT, da vårt norske helsevesens plikt og ansvar å følge dem tilstrekkelig opp med god nok oppfølgende behandling og en behandling som VIRKER. Selv har jeg INGEN FORSTÅELSE eller RESPEKT for den måten endel voksne mennesker, som selv kaller seg «anstendige mennesker, går inn for å frarøve disse unge menneskene selve gleden ved det å føle seg som verdifulle mennesker ved at de «kjører på» med mentaltødeleggende medisiner som for  å si det «mildt;» fjerner et hvert spor av disse unge menneskenes eget identitetsbilde, da deres evne til å kunne føle, tenke og være seg selvbevisst.

For det kan umulig finnes en lege eller psykiater der ute som med «hånden på hjertet» ville tørre å stå frem for offentligheten å si: « jovisst er det antidepressive medisiner som skal være det som kurerer unge mennesker fra psykiske lidelser!» Både leger og psykiatere vet at, det vi er godtroende nok til å tro på, tror de selv ikke på.

De vet det, for de har prøvd deres «vidundermidler» d.v.s antidepressive medisiner på utallige mennesker gjennom en årrekke, uten at pasientene deres har blitt kvitt deres depresjoner, angst, traumer eller schizofrenlidelse! Å da er det visst så "såre" enkelt for noen av disse leger og psykiatere å unnskylde det med at den unges schizofrenlidelse eller angstlidelser er av arvelig art! For kan man få det til at enhver som har depresjoner eller en schizofrenlidelse har fått disse lidelsene som årsak av arveegenskaper i familien, ja, så er det jo bare å fortsette med uvirkningsfull medisinering da!!! Men noen av disse leger og psykiatere er fullstendig klar over at deres pasients lidelse ikke er av arvelig art, samt at deres antidepressive/psykotiske medisin aldri vil gi deres unge psykisk lidende pasient noe bedre liv, allikevel så fortsetter de sin medisinering...

De vet det, fordi den samme pasienten deres som først var et lite barn eller tenåring, dukker opp mange år senere, der de kan fortelle at de fortsatt driver med selvskading, har store spiseforstyrrel-ser, samt fortsatt har suicidale tanker til tross for antideppressive/psykotiske medisiner de har gått på en årrekke!

De vet det fordi deres schizofrene pasient forblir schizofren og det som verre er, som årsak av denne legen eller psykiaterens uvirkningsfulle medisiner gjennom lang tid -og/eller gjennom mangfoldige år! Å i stedet for å kutte ut å gi den unge uvirkningsfulle medisiner som Risperdal og Trilafon, starter de i stedet en "hestekur" der den unge i stedet får andre tilleggsmedisiner for alle bivirkningene av Risperdal og Trilafonmedisinen. Til og med gir de antibiotika til kvinner som på grunn av bivirkninger i Risperdalmedisinen får brystproblemer og betente bryster!  

De vet det fordi de selv ikke har noe behandlingstilbud godt nok å tilby og dermed erstatter dette nederlaget sitt ved å istedet overtale deres godtroende og sårbare pasient til å tro på at deres «behandling» er den eneste «rette og riktige»! (En form for å «spille» på pasientens følelser!)

Å de vet det fordi de er godt orientert med hensyn til alle mennskeliv som går tapt hvert år, grunnet medisiners mentaltødeleggende effekter.

Å derfor kan man da spørre:

Ville det vært færre tilfeller av psykiske lidelser, rusproblemer og selvmord blant barn og unge hvis leger og psykiatere hadde fulgt samvittigheten deres bedre?

Lise Tollefsen Slembe

Hvem kjente til Sheilas liv?

Bildet er hentet fra en virkelighendelse, der skoleeleven Sheila har tatt sitt eget liv som årsak av hennes store ensomhetsfølelse, fortvilelse, maktesløshet og mest sannsynlig store medisinforbruk. Hennes forhistorie vet vi ingenting om, men det vi alle logisk nok vet, er at det ligger en forut- liggende årsak til at hun gikk så langt som å ta sitt eget liv! Hadde Sheila noen å prate ut med om hennes depresjon, evt. angst og traumer? Var det mennesker i hennes nærvær som visste at hun hadde det psykisk tungt men som kanskje ikke turde å nærme seg henne som årsak av deres egen usikkerfølelse- og/eller vegret seg for å vise henne den medfølelsen og forståelsen hun burde fått, før hun gikk så langt som å ta sitt eget liv? Hva med hennes familie? Hvor godt oppfanget de Sheilas signaler uttad og den store smerten hun mest sannsylig har båret inne i seg i lang tid? Spurte hennes mor - og/eller hennes far evt. fosterfamilie henne noensinne om hvordan hun hadde det følelsesmes- sig på bunnen av seg selv? Tok de seg i det hele tatt tid nok til å sette seg ned med sin datter for å la henne fritt fortelle om hva hun følte inne i seg, den smerten, fortvilelsen, eventuelt sorgen hun bar på? Hva med hennes lege, eventuelt skolelege? Var han/hun flink nok til å oppfange Sheilas signaler uttad, da hennes sårbare følelser og den depresjonen som tynget henne? Gav legen- og/eller psykiateren henne bare noen antidepressive medisiner med den beskjeden om å ta disse for å liksom skulle bli kvitt den store "klumpen" av smertefølelse hun bar inne i seg og som "skrek" etter å få slippe ut? 

Hva forteller egentlig bildet av Sheila oss, hvis vi tenker på at Sheila bare er ett av mangfoldige tusen andre unge som hvert år tar sitt liv grunnet sterke depresjoner og grunnet antidepressive uvirkningsfulle  og samtidig livsfarlige medisiner! Forteller det oss noe om en tiden vi er inne i,  der  vi mennesker ikke lengre bryr oss så mye om å ta medmenneskelig ansvar for det vi ser og opplever av både urettferdigheter og andre sviktende omstendigheter/forhold i vårt samfunn? 

Ja, hva gjør vi som voksne medmennesker:

Når vi både ser og opplever andre menneskers fordømmende holdinger?

Når vi hører om barn og unge i vårt nabolag som blir utsatt for vold- og/eller incest overgrep der hjemme?

Når vi vet- og/eller hører om barn og unge som blir mobbet på skolen der de går?

Når vi kjenner til et barn - og/eller ungdom som sliter med depresjoner og som ruser seg av den grunn?

Når vi vet at våre egne barn har det psykisk tungt men avfeier det med at; "dette sikkert går over" og/eller at; "vår undom  får selv ordne opp i sitt eget liv uten noe innblanding fra oss?"

Når vi kjenner til at våre egne barn- og/eller "naboens" barn forandrer attferdsmønster til det verre,  grunnet medisiner og/eller rusmidler og som har bidratt til at de kanskje kan være til fare for seg selv- og/eller andre?

Når vi kjenner til barn- og/eller unge som blir feilmedisinert og bare blir sykere og sykere?

Når vi kjenner til leger- og/eller psykiatere, eventuelt helsepersonell som ikke følger godt nok opp våre egne og/eller nære venners barn og unge på de psykiatriske tilrettelagte bokollektivene de befinner seg, der det viser seg at den unge blir mer og mer mentalt redusert, syk - og/eller suicidal? 

Når vi ser og opplever barn og unge på nært hold  får angstanfall, prøver å ta sitt eget liv, ligger livløse i gaten i sterk ruset og bevisstløs tilstand?

TAR VI MEDMENNESKELIG ANSVAR NOK I HANDLING - OG/ELLER BARE TREKKER VI OSS STILLE OG ROLIG UNNA FORDI VI HAR MER ENN NOK MED OSS SELV OG IKKE VIL BLANDE OSS INN?

Selv har jeg kommet til et punkt i livet, der det ikke lengre er plass for unnvikelse av ansvar,  enten det dreier seg om mitt eget liv, mine barns liv, naboens barn (som lider), barnet i ruset tilstand som lider, skoleeleven jeg vet lider, og/eller andre barn og unge der ute som jeg ser har det vanskeligstilt! Som voksne har vi alle et ansvar har vi ikke? For lukker vi øynene for den virkeligheten som skjer rundt oss, lukker vi også øynene for våre egne barn og unge!

Med varmeste hilsener til en hver som har det tungt og alle dere andre der ute..

Lise Tollefsen Slembe  

Den beste behandlingen mot depresjoner er medmenneskelig omtanke og nestekjærlighet

Den største og beste behandlingen mot unge menneskers psykisk lidelser er å sette seg ned noen timer for å velvillig lytte til det disse ulykkelige menneskene har å fortelle og samtidig gi utrykk for at man som et voksent medmenneske har forståelse for det den unge gir utrykk for.

I løpet av de snart tre årene jeg har vært leder har jeg fått mange spørsmål fra pårørende og annet hold om hvordan jeg holder ut mitt frivillig arbeid, der jeg hver dag fra jeg står opp til jeg legger meg har møter eller telefonsamtaler med unge som sliter med alle former for depresjoner, traumer og angstformer.

Det er nettopp alle disse unges vidt forskjellige følelser og tanker som gir meg enorm inspira- sjon, energi og STOR GLEDE til å fortsette videre i mitt arbeid, ikke minst fortsette å lytte og forstå. Å det er så utrolig herlig å sitte igjen med en god følelse, når jeg ser smilet i øynene til noen av disse unge i det de er på vei ut etter en lengre samtale med meg her i HULK, ikke minst gleden de viser uttad når jeg sier; « Håper du stikker oppom flere ganger, for du er hjertelig velkommen når du måtte ha behov for en prat!»  Å slik blir det også. De unge kommer igjen og igjen, eventuelt så ringer de når de kanskje en kveld eller natt sitter der hjemme og grubler og følelsene er i fullstendig kaos!

Tenk så lite det skal til for å være et medmenneske og samtidig føle en stor tilfredstillelse ved å vite at det faktisk skal "uhyre" lite til å skape deprimerte unge om til å føle seg både verdi- fulle og trygge inne i seg.  Å med den gode følelsen inne i meg, kan jeg bare smile her jeg sitter de sene nattestimer og tenker på "han" og "henne" som fra å ha det svært, svært psykisk tungt, nå vet at de ikke er helt alene i denne verden.

Jeg oppfordrer alle dere voksne der ute å ta del i et eller annet frivillig arbeid som har med unge mennesker liv, helse og fremtidmuligheter å gjøre. Jeg kan love dere at det vil få dere til å føle dere både unge og glade til sinns, ikke minst; lykkelige som mennesker.

Varmeste hilsener fra Lise

Når skjebnen innhenter deg... 

av HULK's leder - Lise

Tenk så lite det skal for å «vekkes opp fra de døde» for så å spre sin åndelige kjærlighets kraft ut i alle riktige retninger!

På flere av våre hjemmesider, beskriver jeg mine tidligere opplevelser, mine oppganger og nedganger, ikke minst mine tidligere svake og sterke sider som både ung, voksen og menneske her på jorden.  Her er en liten historie jeg helt hadde glemt å legge inn, som jeg så absolutt for lengst burde lagt inn på en av våre sider her, i og med at denne historien er hentet fra en virkelig stor og betydningsfull hendelse som faktisk var en av de største årsakene til at jeg gikk det skritt å starte en organisasjon for unge som har det psykisk tungt- og/eller vanskeligstilt på andre områder.

Året er 2004. Jeg befinner meg på Haukeland universitetssykehus (i Bergen) der jeg sittet en hel natt å våket over min sønn på 19 år som såvidt har overlevd et hengningsforsøk. Min sønn som jeg forberedte meg på allikevel vill dø denne natten har allikevel overlevd... noe jeg har veldig vanskelig for tro i min store forvirrede og fortvilede tilstand! Men han er våken.., temmelig annerledes enn han var før han prøvde på selvmordsforsøket, men allikevel den samme vakre, gode og elskelige sønnen min. 

Min sønn klarer ikke å snakke, heller ikke å spise selv, reise seg eller følge med i alt som skjer rundt ham. Han har fått en hjerneskade, forteller overlegen på dette sykehuset meg og resten av min lille familie. Hvor stor hjerneskadens omfang er, kan ikke legen si noe om, noe som bare tiden og videre undersøkelser vil vise, forklarer han.

Denne dagen er en helt spesiell dag, og vil alltid forbli et evigvarende minne om hvor sårbare og skjøre vi som mennesker er når alt kommer til stykket! For det er når skjebnen innhenter oss og man som menneske blir nødt til å se i øynene sannheter man tidligere lukket øynene for, at man begynner å forstå hva som egentlig er ens oppriktige «jeg,» som menneske,  ikke minst ens misjon som voksen og forelder her på jorden.

Denne dagen skjer det noe helt spesielt inne i meg, der jeg opplever en merkelig følelse inne i meg, som et slags «sug» som drar meg gjennom en «tunnel,» til lyset av en virkelig der alle mine tidligere fortrengte sanser kommer frem! Å alt dette skjer som årsak av en forferdelig tragisk hendelse - i min familie!

«Min sønn lever,» tenker jeg, igjen og igjen... som om det skulle være uvirkningsfull drøm...men som er så VIRKELIG at jeg bare gråter og gråter av  glede der jeg står å betrakter han - min sønn som ligger der LEVENDE i sykehussengen å smiler vagt tilbake til meg...

«Takk, min store skaper, min herre, av alle jordens og himmelens krefter» tenker jeg nå som sønnen min lever og jeg har så umåtelig mye å være takknemlig for.

Min sønn sovner der han ligger og jeg lister meg ut av rommet. Det føles som jeg går i «ørska,» så fortumlet, fordi det ennå ikke ikke helt har gått opp for meg at min sønn overlevde dette selvmordsforsøket der hans samboer, gode og medmennskelige naboer; ikke minst luftambu- lansens personell klarte å få hjertet og pulsen hans til å slå igjen!

I en slik stund, velger jeg å gå opp til gudstjenesterommet, for å sitte der i bønn og takknemlig- het over mirakelet som har skjedd, ikke minst, i takknemlighet over de som reddet han,  da hans tidligere samboer som var den som reagerte i «lynfart» da hun fant han hengenes utenfor deres fellesbolig. I alle år tidligere, har jeg holdt meg "milevis" på avstand fra kirker, guds- tjenester og kristelige menigheter. Vel, jeg har vært innom både den ene og andre menigheten som den nysgjerrige og oppvakte personen jeg er i håp om å finne svar på min egen eksistens som et levende menneske, men selv i disse religiøse menighetene har jeg ikke funnet svar på alle de spørsmål jeg har stilt meg en årrekke som handler om min åndelige eksistens her på jorden, da også spørsmål om liv og død!

I dette lille og koselige gudstjenesterommet på Haukeland Universitetsykehus, finnes det et lite alter, samt en liten steinhaug, som man kan sette ett eller flere lys oppå, for å så enten be en stille bønn eller ønske seg noe fra ens dype og sanne hjerte.

Jeg tar tre lys som jeg tenner på for å så sette på hver sin stein. Det ene lyset er for min sønn med det håp at han skal bli helt frisk og normal igjen, det andre er for min datter som jeg ønsker det beste for etter alt det forferdelige hun har opplevd der hun nesten mistet sin bror, og det tredje for mine barnebarn og lille familie som jeg håper skal få det mest mulig godt og trygt i fremtiden.

Mens jeg sitter der foran alteret og mediterer fra mitt innerste dype hjerte, går døren opp og inn kommer det en ung kvinne- en rullestolbruker som gjør som meg, tenner et lys for å så bli sittendes å kikke på lyset som lyser varmt opp atmosfæren rundt oss.

Jeg kikker litt på henne, og hun kikker på meg, før jeg er den første som tar ordet: «Hei, jeg heter Lise! Er det ikke trygt at vi har et sånnt fredens rom å trekke inn i når livet føles tungt?»

Hun nikker samtykkende den unge kvinne og gir meg et stort varmt smil før hun svarer: «Jo, visst er det det men tør jeg spørre hvorfor du sitter her og gråter? Er du innlagt her for en eller annen sykdom?» Jeg vet, ikke riktig hva jeg skal svare henne, for mine tårer er jo en blanding av gledestårer over at min sønn har overlevd dette selvmordsforsøket,  min samvittighet for min familie og selve livet, ikke minst; den smerten jeg føler inne i meg ved at min sønn har pådradd seg en hjerneskade som han kanskje må leve med resten av sitt liv!

Jeg prøver å forklare den unge kvinnen så godt jeg kan om hvorfor jeg sitter her og hva jeg føler av glede ved at min sønn har overlevd dette tragediske selvmordforsøket.

Den unge kvinnen ser på meg og sier: « Ja, du har all grunn til å både gråte og være takknemlig etter en slik tragisk hendelse, men mest av alt skal du glede deg stort i dag over at din sønn til tross for hjerneskaden han har fått - LEVER!

Hun har så rett, så rett i det hun sier, for jeg det viktigste for meg som mor, er at mitt elskede barn lever og så får andre «ting» komme som de kommer..etter hvert!

«Men hvorfor er du her for å tenne lys da?» spør jeg den unge kvinnen.

« Jeg er her for å takke Gud for hver eneste dag han gir meg isammen min familie. Du forstår, jeg har en sjeden lungesykdom og har knappe få måneder igjen å leve,» fortsetter den unge i et avslappet tonefall, som om hun tar sin dødsdom med «knusende» ro!

« Derfor er det så viktig at tar godt vare på hverandre som familie mens man lever,» avslutter den unge vakre unge kvinnen med et varmt smil rundt munnen.

Den unge kvinnens settninger i denne stille stund føles som den eneste STØRSTE VEKKELSEN og ÅPENBARINGEN jeg noensinne har fått som menneske.

Her sitter det altså et ungt menneske å forteller rolig og smilende at hun snart skal dø, for å så videre fortelle meg viktigheten av at man som familie tar godt vare på hverandre mens man lever!

Bare tanken på at dette nydelige unge menneske skal dø, ikke minst hvor lykkelig hun er for hver dag hun lever her på jorden, får meg til å føle meg fyldt av skamfølelse og dårlig samvittig- het der jeg sitter ved hennes side (og min sønns sykehusseng senere)og tenker på mine tidligere år, der jeg i perioder var mer opptatt av min egen lykkefølelse enn en min egen families lykke- følelse, så egoistisk og selvsentrert, ikke minst blind var jeg i flere perioder av mitt liv!

Men så innhentet altså skjebnen og «vår herre» meg til slutt, for å få meg til gå dypere inn i meg selv og se den sannheten jeg i mange år både bevisst og ubevisst hadde utestengt!

Jeg gir den vakre unge kvinnen en stor og varm klem før jeg går ut av det lille gudstjeneste- rommet, tilbake til rommet der min sønn ligger. Svarene på mange års spørsmål har blitt besvart kun med noen få setninger fra denne fremmede unge kvinnen , noe som ikke bare var rene tilfeldigheter.

Jeg vet fra den stund av at mitt liv aldri mer vil bli det samme, at jeg fra og med denne dagen vil legge fra meg alle tidligere egosentriske uvaner, for å i stedet rette all min oppmerksomhet og kjærlighet mot det livet  jeg er skapt for å leve og de livene jeg har skapt, nemlig et liv som en samvittighetsfull person, der jeg vil bruke all min tid med stor omtanke og kjærlighet for mine elskede barn, ikke minst vil jeg bruke tiden til å gi min omsorg og kjærlighet til andre skjønne unge som har det psykisk  tungt som det min sønn hadde.

Å minnene om den unge kvinnen jeg traff på Haukeland sykehus finnes dypt i mitt hjerte i alt det frivillige arbeidet jeg gjør her i HULK. Da også min sønns tidligere samboer, de varme og gode menneskene - Aud og Stein-Erik som reddet min sønn, samt redningsmannskapet fra Haukeland sykehus - luftambulanse.

STOR HJERTEVARM TAKK TIL DERE ALLE..

Mitt STORE budskap til ansatte innen psykiatrien er følgende:

« behandle dine medmennesker» som du selv ville ønsket å bli behandlet, for det kan komme en dag da du selv - og/eller dine egne nære familiemedlemmer kan få oppleve en psykisk knekk!»

Torsdag er den dagen jeg setter av til hyggestunder med de unge her oppe i Fjøsangervn. rett utenfor Bergen. Spesielt er det to unge kvinner som er faste gjengangere her disse torsdagene, den ene Line på snart 30 år og den andre Kathrine på 28.

Det er alltid like koselig å møte de unge i døren til mitt private hjem her og fordi det første jeg som regel møter, er et stort smil, der de med et livlig og muntert tonefall sier: » Hei Lise, « to ord som forteller meg mer enn «tusen» setninger, sett i betrakning til mitt frivillige arbeid her som først og fremst går ut på å sørge for at unge som kommer og går her trives med seg selv og omgivelsen rundt dem. 

For ja, det ER unge menneskers TRIVSEL mitt frivillige arbeid her først og fremst handler om, skal det i det hele tatt være noe «hjelp– til selvhjelp» i mitt engasjement for unge som har det psykisk vanskeligstilt og/eller vanskeligstilt på andre måter. Jeg har selv sett etter å i tre år praktisert min egen «behandling» av alle kategorier psykisk lidende og psykosomatiske unge, til og med unge med lettere hjerneskade, at det nytter å få mange av disse både depresjonsfrie og konsentrerte nok til å selv være med på å løsrive seg fra mange av sine kaotiske innestenge følelser, traumer, ikke minst; konsentrasjonsproblemer/vansker som har vært hemmede for deres videre vekst og  utvikling. Ja, til og med tvangstanker som de opp til 13 år ikke har fått tilstrekkelig behandling for av deres leger, psykologer og psykiatere!

Å da "drister" jeg meg til å bare stille ett eneste spørsmål: «Hvorfor?»

Ja, hvorfor er så mange av disse unge som jeg kommer i kontakt fortsatt plaget av tvangs- tanker, spiseforstyrrelser, sterk overvekt, maniske depresjoner, store konsentrasjons- problemer, shizofreni, lysoverfølsomhet og store søvnproblemer, når disse unge kan fortelle meg at de har vært under behandling av psykolog , samt vært under medisinsk psykiatrisk behandling opp til 13 år?

Skulle ikke 13 års psykologhjelp og psykiatrisk «behandling» være nok tid til at disse unge menneskene for lengst hadde vært kvitt sine tvangstanker/handlinger, sin shizofreni, selv-skading,  spiseforstyrrelser, maniske depresjoner, lysoverfølsomhet og søvnproblemer? Jeg skulle ikke ha kritisert noen psykologer, leger eller psykiatere for «dårlig behandling» visste jeg at disse unge bare har gått med deres lidelse over kort tid. Men her er det altså snakk om «behandling» av en lidelse over mangfoldige år UTEN at den unge pasienten har blitt noe bedre, snarere tvert imot VERRE! Så noe må jo være «riv riskende galt» med den behandling- en som gis på psykologisk og psykiatrisk grunnlag selv i dag!

Det finnes behandling til å kurere alle disse lidelsene men da må psykologer, psykiatere og leger legge fra seg det de har studert gjennom læreboka, for å istedet forstå at det de ser rett fremfor seg    er et HELT MENNESKE med behov for å FØLE SEG LYKKELIG, SAMT VÆRE FRISKE OG OPPEGÅENDE NOK TIL Å ORKE Å LEVE !

Line på snart 30 år har vært psykiatrisk pasient i tilsammen 13 år og kommer mest sann- synlig til være under psykiatrisk såkalt «behandling» i 13 år til, forsetter ikke vi i HULK å kjempe en hard kamp mot byråkratiet der ute som rett og slett nekter å dekke Lines behov for å få en en annen type FULLVERDIG behandling enn alle de giftige medisinene hun har fått i alle år som faktisk har medvirket til at hun i dag fortsatt sliter med store kognetive problemer, tvangstanker, lysoverfølsomhet, ikke minst: STORE KONSENTRASJONS PROBLEMER.   Det som har skjedd av forbedringer for Line som bor på Håstein bofellles- kap i Bergen kommune, er at hukommelsen hennes har forbedret seg betraktelig etter at vi fikk tak i en klinisk psykolog til henne i august 2008,  som med det samme synspunktet som oss fikk Lines psykiater til å gå med på å trappe ned på alle de antidepressive og antipsyko- tiske medisinene hun inntil nå har gått på. Denne kliniske psykologen vurderte Lines helse- tilstand fra første øyeblikk vi tok Line med til henne, der hun fant ut at den største årsaken  til Lines forverrede mentale helsetilstand var alle de forskjellige uvirkningsfulle medisinene Line har gått på i mange år. Denne kliniske psyko- logen (som vi synes er et fantastisk menneske) fant også raskt ut og i følge Lines foreldre at Line har en medfødt hjerneskade som overhodet ikke skulle vært behandlet med shizofreni medisinen – Trilafon i en årrekke! Men dette tar ikke Lines psykiater noe videre hensyn til,  for det viktigste for Lines psykiater, er at hun føler at hennes egne hender  er «rene,» skjer  det noe uforutsett med Line som for eksempel et plutselig dødsfall, skulle Line begynne ned- trapping av denne sterke medisinen hun har gått på i flere år som faktisk kan gjøre henne alvorlig syk som følger av livsfarlige bivirkningsreaksjoner!

Håstein bofellesskap der Line bor, er ingen behandlingssted, ei heller ikke finnes det det der fagansatte som har tid til å hjelpe Line med hennes konsentrasjonsproblemer eller tvangs- tanker. Motivasjonstrening Line får av meg til å kvitte seg av med en årrekke tvangstanker  og «forvrengte bilder» av «saker og ting» grunnet hennes kognetive svikt, får hun ikke på Håstein bofellesskap. Det Line opplever der, er ansatte som kun minner henne på hva hun må handle inn av mat, at hun tar medisinene sine, at hun bør dusje,  gjerne være med på felles- aktiviter i fellesrommet og annen «dagligdags» irettesetting/prat!

«Hvordan snu negative tanker om til å bli positive,» til fremskritt for Lines kognetive hittil svekkede forståelsesevne, er en motiverende terapiform Lines lege og de ansatte på Håstein ikke har forstått bør være det første skritt i en behandling av Line, skal Line i det hele ha en sjanse til å bli mer selvhjulpen og mentalt friskere i fremtiden.

Det er også Lines mange STORE JULEØNSKER her hun sitter time etter time i min stue og i blant repterer setninger som:

«Tenk om jeg kunne bli så frisk en dag til å kunne bo for meg selv, uten psykiatriske pasienter rundt meg og uten tvangsmedisinering! »

«Tenk om jeg kunne klare å dusje mer enn en gang i uken, huske alt jeg trenger å kjøpe inn av sunn mat for en uke, uten hjelp fra andre!?

«Tenk om jeg kunne bli flinkere til å skrive ordrett på Pc'n min, forstå etthvert ord jeg skriver for å så kunne sette det inn i riktig sammenheng!»

«Tenk om kunne bli kvitt stillestående tanker inne i hodet mitt for å istedet kunne klare å få tankene mer ut/frem?»

« Ja, tenk om jeg fikk en behandling som gjorde meg friskere og ikke alle disse medisinene jeg fortsatt må gå på?`»

Ja, hvorfor skulle ikke Line få sine ønsker oppfyldt ved at hennes lege og helseansatte rundt henne står mer på for å finne riktig hjelptiltak og behandlingstilbud for henne slik at hun har   en mulighet å få det helsemessig bedre! Ja, hvor er samvittigheten i dere alle som kjenner til Lines behov for å få en sjanse til  bli friskere?

Hvorfor skal det være så vanskelig for dere å gi Line en bedre oppfølgende hjelp og behand- ling i og med at dere har valgt en utdannelse og jobb som nettopp går ut på å yte best mulig oppfølgende behandling og hjelp til deres syke og lidende medmennesker? Behandling som får dem friskere og ikke SYKERE!

Ihverfall ikke en "behandling" som holder disse unges lidelser på "stedets hvil" i mange år!

For det finnes nok av fullverdig terapimetoder der ute til at Line en dag kan komme seg ut av den mentaltødeleggende behandlingen psykiatrien legger opp til og som har «stjelt» tilsammen 13 år av Lines verdifulle liv!

Selv ser jeg at det faktisk nytter å hjelpe Line (over mange timer) med forståelsen av «saker og ting,» der i blant forståelsen av hvorfor det er så viktig for henne å dusje mer enn en gang i uken, - og/ellerforståelsen av hvorfor det er så viktig å forandre negative tanker om til å bli positiveved at hun trener daglig på å å forandre enhver negativ tanke til å bli positive tanker. Ja, hvorfor opplever jeg fremskritt med Line for hver gang hun kommer hit ved all repetering- en av disse motivasjonsøvelsene, motivasjonsøvelser/terapi dere ansatte på Håstein eller du som Lines lege selv for lengst burde gitt Line tilbud om å få? Hva burde vel ikke dere vite som det jeg vet, ja, som mange vanligstilte mennesker som meg nok har god kjennskap til.

Lines inntil nå blokkerte, jeg vil tørre å si; "halvdøde" hjerneceller går faktisk an å trene opp til å virke adskilligere bedre enn det de hittil har gjort ved at hun både får jevnlig motiver- ende terapi i forståelsen av seg seg og med hensyn til å forstå sammenhengen av ord og setninger hun selv utrykker eller andre utrykker.  

Lines mangeårige tvangstanker om at «det ikke er bra å dusje mer enn en gang i uken og at hun ikke liker å dusje,» kunne vært kurert for lengst, hadde dere fagansatte innen psykiatrien som i alle disse årene har vært rundt Line, satt av «litt» mer av deres ellers så «viktige» tid til å forklare Line på en enkel motiverende og oppmuntrende måte hvorfor det er så fordel både viktig og fordelaktig for henne å dusje, samtidig hvor godt det er å føle seg sunn og ren   i en nyvasket kropp.

Som kvinne snakker jeg som «kvinne til kvinne» med Line. Jeg forklarer henne det hun spør om ved å ta meg god tid til å lytte og oppfatte alle hennes signaler uttad, videre forklarer jeg henne en masse om hygiene, om dårlig/vond kroppslukt, viktigheten av at vi kvinner lukter godt og holder oss friske ved å jevnlige vaske oss, hvor positivt andre reagerer ved god kroppslukt osv. osv...  Jeg snakker ikke til henne på "babyspråket" som hun er vandt til at psykatriansatte snakker til henne på! Jeg snakker rolig og med god forklaring på alt jeg sier så det "går inn" og fester seg der. Ikke minst gjentar jeg det jeg forklarer henne med gjerne en ytterligere lettforståelig forklaring så hun er stand til å huske viktige "ting" som blir sagt til fordel for hennes liv og helse.

Å Line sitter her med «kulrunde» øyne å følger med på hva jeg forklarer henne på en rolig og lettforståelig måte. Å etter at jeg er ferdig å både «tegne og forklare» i enkle setninger, ser jeg et stort smil på Line, der hun førnøyd kommer med slike kommentarer:

«Vet du Lise, nå skal tenke positive tanker hver gang en negativ tanke kommer som forteller meg at jeg ikke skal gå inn i dusjen.!»

«Vet du Lise, jeg har klart å dusje to ganger i uken nå for jeg ber bare den negative tanken som sier at jeg ikke må dusje om å forsvinne, for at jeg istedet lar den positive tanken om   hvor bra det er å dusje bestemme!»

«Vet du Lise, før så sa jeg til de ansatte på Håstein at jeg ikke har tanker. Nå sier jeg det omvendte for da vil flere og flere positive tanker komme frem etter hvert som jeg trapper    ned på medisinene mine.» Da blir jeg minnet på at jeg har positive tanker som alle andre der ute.»

(Å da håper jeg dere på Håstein bofellesskap roser henne for der, det samme gjelder når hun har dusjet! Det skal så lite til å gi noen rosendende og varme kommentarer ved dere!)

«Vet du Lise, Jeg har gjort som du bad meg om, begynt å skrive ned tankene mine som fortell- ing på PC'n. Vil du se hva jeg har skrevet og gi meg hjelp til å skrive setninger ordrett hvis noe av det jeg har skrevet er feilformulert?»

(Å dette hjelper jeg selvsagt Line med hver gang hun kommer.)

Å det er å få store gledestårer i øynene av å se den unge Line vise seg så ivrig opptatt med   det jeg hjelper henne med å forstå, og jeg kan tydelig se at hun konsentrerer seg på det ytterste i alt det hun og jeg gjør isammen her hjemme, enten det er å forstå sammenhengen      i historiene Line selv har skrevet på PC'n sin, - og/eller dette med å forstå sammenhengen    med alle inntrykk som kommer innen og utenifra. D.v.s hennes egne følelser og reaksjoner, samt reaksjoner, kommentarer og synsinntrykk som kommer utenifra.

At Line, samt mange andre her i mange år har slitt med alle de ovennevnte lidelsene jeg her har nevnt, har ingenting å gjøre med at de har en genetisk arvelig psykisk - og/eller psyko- somatisk lidelse – og/eller at de er «for syke og lidende» til å få en fullverdig behandling annet enn medisiner som det desverre en god del leger og psykiatere benytter av ren falsk forklaring og unnskyldning ovenfor deres unge pasienter og deres pårørende.

Nei, det det hele bunner i, er disse psykologer, leger og psykiateres totale mangelfulle innsikt i det arbeidet de gjør, der de fra før av vet at den behandlingen de gir kun fører med seg ett positivt resultat, et resultat til egen fordel og som kun handler om TJENE MEST MULIG PENGER på alle uvirkningsfulle medisiner de daglig skriver ut, eller alle de mangfoldige psykologtimene de har med alle sine psykisk lidene pasienter hver uke i en årrekke!

Hvis det hadde vært for å få den psykisk lidende frisk og rask på bena fort, hvorfor da alle disse årene med «behandling» av et menneske, der det i utgangspunktet var dette menneskes følelser det hele handlet om og/eller den unges medfødte hjerneskade som krever en helt annen behandling enn antidepressive og antipsykotiske nedsløvende piller som svekker hjernen deres enda mer!.

Med mine skrevne linjer her, kan jeg bare avslutte med å ønske hver enkelt av dere (der ute) en VARM og MEDMENNESKELIG NYTT ÅR til ettertanke for alle barn og unge som har det psykisk tungt i vårt samfunn og som hver enkelt av oss voksne nå bør ta mer ansvar for!

Å måtte dere våre helsemyndigheter gå inn i 2010 med "god samvittighet!"

Lise Tollefsen Slembe

Leder for HULK

Det disse unge trenger er en annen oppfølgende medmenneskelig hjelp!

Mine innerste betroelser:

Da jeg hørte den dette vakre unge mennesket synge, klarte jeg ikke å stoppe tårene, men jeg klarte å få stoppet nestlederen Sverre her fra å legge opptaket inn på vår hjemmeside her som først planlagt..!

Hvem skulle vel noensinne kunne stoppe meg fra å la tårene mine strømme fritt når en ung som jeg vet har hatt det svært vanskeligstilt i mange år stiller seg ved siden av meg og synger av "hjertets lyst." Bare det å høre den unge trekker pusten dypt for å så la vakre toner slippe ut fra dette unge mennesket munn og mangeårige innestengte følelser, får meg selv til å nesten "miste pusten!"

Jeg har opplevd så mange triste tragedier blant unge som har kommet og gått her siden 2006 da HULK organisasjonen startet at jeg ikke lengre kan skjule mine dypeste tanker for offentlighet- en heten om hva jeg selv føler når jeg opplever at den ene etter den andre unge som jeg er i kontakt med betror meg at de kanskje ikke makter å leve et liv her på jorden!

Å dette er altså unge som har slitt med depresjoner og angst i mange år, som har gått fra den ene hjelpeinstansen etter den andre, vært ut og inn av psykiatriske institusjoner, gått på den ene antidepressive medisiner etter den andre som enten deres lege eller psykiater har gitt dem med et:

" Ta disse for så skal disse nok hjelpe deg en stund fremover!"

Den unge tar så medisinresepten helt apatisk med seg fra legen sin uten å "mukke," eventuelt sluker den unge den ene pillen etter den andre ned etter befaling fra psykiateren som "voktende" står det å passer på at enhver medisin kommer inn i munnen og ned i maven!!!

Ja, jeg har sett det selv, gang etter gang og jeg holder på å "kaste opp" av vemmelse av det jeg ser, ja, til og med når unge kommer hit til mitt hjem der de etter noen timer tar opp en blank pose med innhold piller i alle varianter som de er tvunget til å ta av deres psykiater! Å dette er unge som kommer hit fordi det er her de får ubegrenset tid nok  til å snakke ut om deres følelser! Ikke hos deres psykolog der de sitter i knappe 45 min. før det sier "pling" og tiden er ute! Da blir det lenge til neste psykologtime og ny oppripping av vonde/såre minner! 

Å sånn fortsetter den "vonde karusellen for disse unge! Selvskadingen fortsetter, tanker om selvmord fortsetter, spiseforstyrrelsene fortsetter, tvangstankene fortsetter, søvnproblemene fortsetter, angsten fortsetter, osv. osv...

Å så kommer de hit og forteller meg at de har fått beskjed fra deres fastlege - og/eller psykolog at de skal forholde seg til deres psykiater, da ta både antidepressive og/eller antipsykotiske medisiner i lang tid fremover for så at deres lege - og/eller psykiater etter en god/lang stund gjerne etter flere måneders med inntak av disse sløvende sterke og giftige medisinene på nytt   skal vurdere om "det er noe behov for at disse unge skulle trenge en psykolog!!!"

Hva slags SPILL er vel dette med unge menneskers følelser? Eier dere leger, psykologer og psykiatere som driver dette "hasardspillet" på bekostning av menneskers liv og helse ikke noen medmenneskelige følelser? Hva med deres egne følelser? Hvem gir dere så terapi for denne form for følelseskaldhet?

Er det dere revnende likegyldig at mennesker i denne verden er født med følelser som er til for å åpnes, ikke lukkes igjen?

Hvordan kan dere egentlig klare å gå på svære julebord nå før jul, der dere sitter å skåler (drink etter drink) med hverandre uten omtanke for deres pasienter som enten sitter der hjemme helt fortapte og ensomme med sitt pilleglass- og/eller på deres lukkede avdelinger der de svelger den ene sløvende giftpillen etter den andre som dere har gitt dem! Dette for at dere skal slippe å anstrenge dere unødig med  hensyn til å tilby dem et bedre behandlingstilbud som går på REN TERAPI for deres følelsesmessige innestengte følelser og STORE ENSOMHETSFØLELSE? 

At dere vet at NAV trygd med denne slapphendte regjeringen bak seg skal spare penger ved å ikke tilby unge og andre med psykiske lidelser økonomisk støtte til andre bedre behandlingsmetoder mot depresjoner, psykosomatiske lidelser, angst, traumer og forskjellige sinnslidelser, betyr ikke så at dere skal utnytte denne groteske situasjonen til egen økonomisk fordel, da ved å frarøve disse sarte unge sjelene retten til å få hjelp til å bearbeide deres innestengte og kaotiske følelser UTEN alle disse giftpillene dere gir dem! 

Det er torsdags kveld, de unge har gått hjem og så plutselig ringer en telefon. Mitt kjære og nære familiemedlem er innlagt på psykiatrisk avdeling grunnet NULL oppfølging fra systemet der ute på lang tid og grunnet så sterk ensomhetsfølelse at mitt kjære familiemedlem igjen har sterke ønsker om å ta sitt liv!

Mon tro hva jeg har i vente denne julen! Det blir ihverfall ikke stille her denne julen som de to andre julhøytidene før denne! Her sitter jeg, har nettopp snakket med en ung jente på 16 år som nå igjen skal innlegges etter mange års store spiseforstyrrelser. Mona (som jeg kaller henne) har desverre ikke noe nytt å fortelle meg annet enn det samme jeg hører om og om igjen:

"jeg gir meg ikke før jeg er 40 kilo og så tynn at alle vil legge merke til meg så stygg, ekkel og lite elsket jeg er!" Mona er 176 cm. og veier nærmere 50 kilo! Hvor er hennes behandlere om jeg tør spørre? Hva slags behandling har hun fått inntil nå annet enn å bli tvangsinnlagt igjen og igjen, år etter år, der hun alltid gruer seg til å få denne sonden festet på seg?

Si meg dere behandlere av Mona og andre i Monas tilfelle: Hva med at Mona og andre i hennes tilfelle får litt oftere samtaleterapi, der dere griper mer fatt i hennes og disse unges INDRE MANGE INNESTENGTE FØLELSER enn all oppripping av hennes/disse unges vonde fortids- minner! Hvordan skal pasienter som Mona og andre klare å bli kvitt alle såre fortidsminner ved at de stadig vekk blir minnet på dem? Dette blir jo nesten som den reneste selskadingen, der man risper opp sår som ikke har grodd ordentlig! Hvordan  kan så disse sårene tilslutt gro når man risper opp i dem på nytt og på nytt? Er det ikke disse menneskenes følelser som behandles og ikke de vonde minnene som dere hele tiden minner dem på? 

Det er selve følelsene som finnes i en person i nåtid som først og fremst skal opp til overflaten, for så at alle andre innestengte følelser etter hvert også kommer opp og ut!. Å dette vet jeg med sikkerhet, da jeg har selv fått god innføring i hvordan dyktige psykoterapeuter og TFT behandlere opererer med  deres svært så effektiv terapeutiske behandlingsmetoder på unge og andre som i lang tid , ja, mange år har gått til den ene psykologen etter den andre UTEN forbedrene resultat- er! De de behandler er de unges følelser der og da og med det resultatet at de unge etter kort tid får kontroll over både deres tanker og følelser, ja, til og med følelser som har med deres fortids- minner å gjøre! Men dette er jo bare "kvakksalveri" etter en god del leger, psykologer og psykia- teres, ikke minst våre helsemyndigheters oppfattelse og dermed får heller ikke den unge psykisk lidende dekket slike behandlinger gjennom NAV trygd. Men jeg vet hvorfor! Det er lettere for våre helsemyndigheter med regjering å enten bare tvinge disse lidende ut i en mindre trivelig  jobb eller overlate dem til psykiatrien så kan de ta over!

For så at de  til syvende og sist kanskje går hen og tar sitt eget liv...som det mitt kjære familie-medlem går med tanker om!

Er det denne enkle løsningen dere legger opp til? Er det da så rart at så mange har så mye å gråte over der ute?

Jeg går å legger meg ned noen timer, men i kveld med foldede hender der min bønn blir noe slikt:

  Oh kjærlighetens og rettferdigheten Gud!

Måtte du sørge for at enhver ung som lider unødig der ute får

den riktige hjelpen og behandlingen de hittil ikke har fått!

Måtte du i kjærlighetens og retteferdighetens navn, sørge for at

ondskapens makt forsvinner for godt og at de som volder disse unge

unødige lidelser om ikke lenge må stå til rette for sine ugjerninger!

Måtte du min herre og skaper av universets største og mektigste krefter

             befri enhver sart og sårbar sjel der ute fra denne mennesketilintetgjørelsen           

som skjer i vårt land som våre helsemyndigheter bevisst lukker øynene for!

For jeg takker deg herre for hver dag du gir meg umåtelige krefter til

å fortsette mitt arbeid for sarte og sårbare unge sjeler der ute,

unge som mine egne barn som jeg elsker umåtelig høyt!

Måtte du min høyeste skaper av dem alle, min rettferdige og kjærlige Gud

ta alle unge som andre psykisk lidende i din favn og gi dem krefter nok til

å komme seg ut av både pilleavhengighet og andre mentaltødeleggende

behandlingsmetoder, samt slippe å ende opp som alvorlige syke av de nye helseødeleggende

vaksinene - Gardasil og Pandemrix!

TAKK!

AMEN