AV Lars Olle Engaas, frilansjournalist [02.03.2007 - 07:28]

Journalisten Alex Berenson i New York Times har i flere måneder skrevet artikler omden psykiatriske pilleskandalen til legemiddelfirmaet Eli Lilly, som også rammer

tusenvisav nordmenn.

New York Times finner skandalen så omfattende at avisen har forlangt en høring i Kongressen. Ikke en eneste journalist i Norge har tatt opp saken. Hva kommer det av?

Undertegnede har informert PULS i NRK, men redaksjonen er tydeligvis engstelig for å ta opp saken. Aftenpostens ledende helsejournalist, Anne Hafstad, er for flere uker siden orientert om skandalen gjennom en e-post fra undertegnede, men ingen ting er kommet på trykk. Statens legemiddelverk har heller ikke foretatt seg noe; et legemiddelverk der bukken passer havresekken.

Pilleskandalen dreier seg om nevroleptikumet Zyprexa som gis til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Nå avslører New York Times at legemiddelfirmaet bevisst har holdt tilbake opplysninger om hvor alvorlige følgesykdommene og bivirkningene kan være av Zyprexa. Disse opplysningene er framkommet ved rettssaker mot legemiddelfirmaet. Nå har legemiddelfirmaet gått med på å gi erstatninger på til sammen 500 millioner dollar til 28.500 mennesker i USA, og minst 1.200 søksmål er på gang. Følgesykdommene har blant annet vært diabetes og kraftig vektøkning på opp til 60 kilo i løpet av ett år.

I Norge brukte 14.500 mennesker Zyprexa i 2005, og daglig blir 12.500 nordmenn direkte eller indirekte tvangsmedisinert med Zyprexa, og det selges årlig Zyprexa for over 200 millioner kroner i Norge. I verden har over 20 millioner mennesker brukt Zyprexa siden 1996, og omsetningen ligger på verdensbasis på omkring 32 milliarder kroner.

Mediene er flinke til å demonisere og stigmatisere mennesker med psykiske lidelser, og mediene skriver også om ressursmangelen i psykiatrien, sjøl om det aldri har vært brukt så mange penger eller vært ansatt sa mange mennesker i psykiatrien. Innholdet i psykiatrien skrives det sjelden eller aldri noe om, enda både pasienter, pårørende og noen ansatte lenge har krevd en fagetisk debatt om psykiatrien og en offentlig granskingskommisjon.

Nå har mediene en god anledning til å skrive om pillepsykiatrien og dens livsødeleggende konsekvenser. Likevel holder alle kjeft. Skyldes det at samfunnet og mediene fortsatt betrakter mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer som «sinnssyke» og annenrangs mennesker?

 Psykiatri
Av Kåre Undseth
[02.03.2007 21:32:11]

Psykiatriske pasienter er blant de aller mest sårbare. Psykiske sykdommer er fremdeles langt nede på statuslistene, selv om det er sykdom på vårt viktigste organ hjernen, muligens fordi det er vanskelig å behandle og nesten umulig å forstå. Samfunnet er dessverre blitt slik at de som roper høyest, får mest oppmerksomhet og gjerne egen advokat til disposisjon. Legemiddelindustrien opptrer ofte kynisk i jakten på profitt og derfor bør pressen være spesielt på vakt. Det som kanskje er mest alvorlig her er at mediene ikke følger opp en så viktig sak. Jeg vil oppfordre journalister til å gi denne pasientgruppen større status.?

En ny psykiatri

Av Lars Olle Engaas

Mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer trenger hjelp,

men ikke en steinalderpsykiatri som i dag påfører mennesker enda mer lidelse. Det betyr ikke at det ikke fins mennesker som opplever at de får tilfredsstillende hjelp av psykiatrien. Steinalderpsykiatrien rammer først og fremst dem som har fått kroniske problemer, oftest som et resultat av psykiatriens meget kritikkverdige behandlings- metoder. Dette psykiatriske overgrepssystemet er legalisert gjennom loven om psykisk helsevern. Gjennom denne loven har den psykiatriske makteliten greid å tilrane seg en autoritær og totalitær makt over avmektige mennesker. Tida er overmoden for et paradigmeskifte i psykiatrien, men sosialhistoria viser at enhver tid er blind for sin egen ondskap og dumskap.

Psykiatriske krisesentre

En ny psykiatri må ha ansatte som sjøl har hatt psykiske helseproblemer, slik som det er innen rusomsorgen. Noe av det som må skje er at det opprettes mange lokale psykiatriske krisesentre på samme måte som det eksisterer krisesentre og sjølhjelpsgrupper for mishandlede kvinner.

Så må psykiatriske sykehus erstattes med ”friskhus”, som ikke er opptatt av tvang og medikamenter, men konsentrerer seg om å skape velvære, aktivisering og sosialisering. Alternative behanslings- former med blant annet terapi med vitaminer, mineraler og fettsyrer bør også inngå i en ny psykiatri sammen med for eksempel psyko- psykoterapi, kognitiv terapi og psykodrama.

Sjølsagt skal mennesker med psykiske helseproblemer også ha dem samme rettighetene til bistand i sitt hjem og lokalmiljø som fysisk funksjonshemmede og eldre. En ny psykiatri må innføre personlige ombud, slik som i Sverige. Videre må det bli en lovfesta rettighet for mennesker med psykiske helseproblemer å få personlige assistenter, som kan bistå med praktisk hjelp og sosial støtte i dagliglivet.

Mennesker med psykiske helseproblemer skal bo i sine egne leiligheter. Det har vist seg at med gode hjelpeprogrammer har mennesker, som har vært stuet bort på institusjoner i 20-40 år, klart seg meget bra ved utflytting til egne hjem, jfr. Vermont-prosjektet.

Det kan også være behov for kommunale gruppe - og avlastningsboliger i lokalmiljøet. I dag bærer slike gruppeboliger under spesialisthelsetjenesten preg av å være små mini – asyl med den gamle asylkulturen.

Menneskesynet må forandres i den nye psykiatrien. Betrakter man mennesket som en ting, så behandler man det også som en ting. Betrakter vi imidlertid mennesket som noe uerstattelig, så vil det endre vår behandling av det, skriver den danske filosofen og teologen Peter Kemp.

De hvite frakkers lov

Den nye psykiatrien må være basert på den vanlige helselov- givningen. Lov om psykisk helsevern er en særlov og en overgrepslov, som gir den enkelte lege enorm stor makt over mennesker med psykiske helseproblemer. Denne loven må avskaffes. I en ny psykiatri bør eventuelle bestemmelser om mennesker med psykiske helse- problemer integreres i den ordinære helselovgivningen. Mennesker med psykiske helseproblemer er ikke noe mer velegnet for tvangsbruk enn andre mennesker. Psykiater Reidar Larsen sa i tidsskriftet

”Hverdag” allerede i 1978 at tvang og behandling ikke hører sammen. De 11 000 tvangsinnleggelsene i året bør kunne reduseres med 95 prosent, da de aller fleste er verken til fare for seg sjøl eller andre, men blir tvangsinnlagt etter det behandlingsmessige tilleggs- kriteriet i loven. Dette tilleggskriteriet ville allerede Europarådet avskaffe for over 20 år siden, fordi det er altfor skjønnsmessig.

Mennesker som er til fare for seg sjøl eller andre, kan bli tatt hånd om etter bestemmelsene om nødrett i straffelovens §§ 47-48. Dette foreslo nåværende høyesterettsdommer Ketil Lund i en offentlig utredning (NOU 1988:8). Når lov om psykisk helsevern i dag gir psykiaterne hjemmel etter nødretten til å utføre elektrosjokk mot pasientens vilje, så må også tvangsinnleggelser i en ny psykiatri kunne skje etter nødrettens bestemmelser.

Tvangsmidler

I en ny psykiatri må sjølsagt all bruk av mekaniske tvangsmidler være forbudt. Likeledes må bruk av isolater forbys. Dette er integritetskrenkende og torturmessige overgrep. Psykiatriske testamenter der man kan bestemme sin egen behandling, må også innføres.

Helsebyråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet har flere ganger foreslått bruk av enda mer krenkende tvangsbruk. Nå har disse foreslått at konverteringsparagraf- en skal innføres i Norge, og som består i at psykiaterne kan omgjøre en frivillig innleggelse til en tvangsinnleggelse under oppholdet.

Videre har de nå foreslått at isolater og mekaniske tvangsmidler skal brukes på barn under 16 år. Dette kan ikke kalles for annet enn behandlingsfascisme. Ved innføringa av den nye loven om psykisk helsevern i 1999 foreslo også disse helsebyråkratene at det måtte bli lov å bedrive tvangsbehandling i stua til folk.

Medikamenter

Psykiatriens massive bruk av nevroleptika er kjemisk lobotomering. I dag vandrer de fleste pasientene som neddopede zombier på institusjonene. All tvangsmedisinering må bli forbudt i den nye psykiatrien. De som vil bruke medikamenter, skal på forhånd informeres om deres katastrofale virkninger.

Psykiatrien har også innbilt Høyesterett at ”schizofreni” er en uhelbredelig og livsvarig lidelse, som må tvangsmedisineres også når vedkommende er helt symptomfri. I to oppsiktsvekkende dommer har Høyesterett gitt slik tillatelse.

En ny psykiatri må også kvitte seg med alle de løgnaktige mytene om mennesker med psykiske helseproblemer. Den største myten er at ”schizofreni” er en uhelbredelig og livsvarig lidelse. Med god hjelp så kan de aller fleste bli helt bra eller mye bedre. Dette viser en mengde undersøkelser.

Den biologiske psykiatrien har gjort hjernen til syndebukk, og den innbiller oss at psykiske helseproblemer skyldes for mye eller for lite av dopamin eller serotonin. Den svenske nevrologen Lars Mårtensson skriver at nevroleptika bare skaper kaos i hjernen som så behandles med enda mer nevroleptika. I bruksanvisningen til nevroleptikumet Risperdal står det at ”Bivirkningene er ofte vanskelig å skille fra sykdomssymptomene”.

En ny psykiatri vil neppe trenge diagnoser. Psykiaterne klamrer seg til diagnosene som til en sutteklut og setter negative og krenkende merkelapper på menneskene. Professor i klinisk psykologi, Richard P. Bentall, mener at vi kan skrote de nærmere 400 fantasifulle psykiatriske diagnosene i den amerikanske diagnosemanualen.

Medisinen ut av psykiatrien

Da vi fikk vår første ”Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining” i 1848, kom også medisinen inn i psykiatrien. Der skulle den aldri ha vært, fordi psykiatrien har alltid vært en pseudovitenskape- lig grein av medisinen. I en ny psykiatri må medisinen få en mye mer beskjeden rolle. Den bør kunne ivaretas av fastlegene. I dagens system er det eksempel på at man har hatt 40 psykiatere som behandlende lege i løpet av 20 år på 11 forskjellige institusjoner.

Den nye psykiatrien må også gi menneskene i psykiatrien en langt bedre rettssikkerhet. De 57 kontrollkommisjonene er fortsatt farseaktig sandpåstrøere som i 157 år har applaudert alle de medisinske overgrepene i psykiatrien.

Tida er for lengst moden for at det nedsettes en uavhengig kommisjon til å granske psykiatrien, men både myndighetene og psykiatrien er redde for en omfattende fagetisk og fagkritisk debatt. Derfor vil det psykiatriske overgrepssystemet fortsatt forbli en anakronisme.

Psykiatriens museumsvoktere

Av Lars Olle Engaas

Ingen profesjon forsvarer seg så krampaktig mot kritikk som psykiaterne. Spesielt når bruken av psykofarmaka kritiseres, har psykiatere en sterk tendens til nærmest å utilregnelighetserklære sine kritikere. Kan det ha noe å gjøre med deres symbiotiske forbindelse til legemiddelindustrien? Eller har det noe å gjøre med at psykiatrien er en pseudovitenskapelig grein av medisinen?

For at dette ikke skal være løse påstander, så skal dette illustreres med et par lite forskjønnende eksempler:

Den 2. januar 2002 sendte NRK 1 fjernsynsprogrammet ”Faktor” med tittelen ”Kjemi eller terapi?”. Der presenterte klinisk psykolog Ellen Kolsrud Finnøy meget gode erfaringer med medikamentfri behandling av alvorlige psykiske helseproblemer. Dette førte til at Norsk psykiatrisk forening på ”rekordtid”, som Aftenposten skriver, allerede neste formiddag i Legenes hus ”hadde trommet sammen representanter for fag- og interesseorganisasjoner for å kringkaste et korrektiv til Finnøys synspunkter” (Aftenp. 4.1.02).

Der satt det minst tre representanter fra organisasjoner som mottok sponsormidler fra produsentene av psykofarmaka. En av dem var Bjarte Stubbhaug , lederen for Norsk psykiatrisk forening, som gikk til et frontalangrep mot Kolsrud Finnøy. Han fortalte at Kolsrud Finnøy bedrev ”korsfareraktigfanatisme” Det han ikke fortalte var at de to store legemiddelfirmaene Pfizer og GlaxoSmithKline, som er to store produsenter av antidepressiva, har sponset ledelsen og medlemmene i foreningen hans. Heller ikke fortalte Stubbhaug at hjemmesida til psykiatriforeningen ble finansiert av de samme legemiddelprodusentene (Dagbl.12.11.03)

På denne pressekonferansen satt også Einfrid Halvorsen, daværende generalsekretær i Mental Helse, som uten blygsel mottok sponsormidler fra legemiddelindustrien. Nestlederen i Norsk psykologforening, Anders Skuterud og presten og generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland, deltok også i hylekoret. Legemiddelindustrien fikk mye igjen for sponsor- midlene den dagen. Det var ikke noe vakkert syn!

Den korte tidsfristen fra fjernsynsprogrammet til pressekonferansen tyder på at angrepet på Kolsrud Finnøy var godt planlagt før fjernsynsprogrammet ble sendt. Det er også hevdet at fjernsynsprogrammet ble forsøkt stoppet.

Nå var det ikke bare i Legenes hus man fyrte av kanonene. Psykiater Einar Kringlen tok også ladegrep med hagla og fyrte av mot Kolsrud Finnøy. Allerede dagen etter fjernsynsprogrammet fikk han meget god spalteplass i Aftenposten, og den 8. januar fyrte han løs mot Kolsrud Finnøy over en helside i Asker og Bærums budstikke. Han karakteriserte Kolsrud Finnøys synspunkter som ”tøysete”, ”udokumentert tull” og som ”rent kvakksalveri”.

Nå ble også psykiater Stein Opgjordsmoen ved Ullevål universitetssykehus intervjuet i dette sagnomsuste fjernsynsprogrammet, men det var tydeligvis ikke nok for museumsvokterne i psykiatrien. Ingen brydde seg om at stakkars Opgjordsmoen hadde forsvart bruken av psykofarmaka. Han hadde liksom ikke vært til stede i fjernsynsprogrammet, og ble nullet fullstendig ut. De autoriserte museumsvokterne hadde bestemt seg for at det var dem som skulle filleriste Kolsrud Finnøy, men hun har det fortsatt meget bra og er en etterspurt foredragsholder.

Psykiatrien får hele tida en hard medfart i den offentlige debatten, og grunnen til det hevder psykiater Petter Holmesland er at ”Sånn vil det være så lenge den psykiatriske tradisjonen fra grisebingen på slaktehuset i Roma får lov å være så dominerende i faget som den er i dag.” (Klassekampen, 17.6.97). I denne grisebingen var det Ugo Cerletti og hans team i 1938 fant på å bruke elektrosjokk på mennesker. Det skriver Edward Shorter om i boka ”A History of Psychiatry”,1997( side 218), og det skriver Gunvald Hermundstad om i boka ”Psykiatriens historie (side 49).

Brennpunkt

Den massive kritikken mot psykiatrien gjør at museumsvokterne stadig er på farten. Høsten 2003 ble ganske slitsom for dem.. Først kom NRK med programposten ”Brennpunkt” den 16. september, der det blir dokumentert at psykiaterne mottar store pengebeløp fra legemiddelindustrien. Fire psykiatere hadde mottatt 600 000 kroner hver. En av dem var en meget kjent museums- vokter og professor i psykiatri, som i år ble dømt til 60 dagers betinget fengsel for å hatt en litt for løsaktig omgang med en av sine pasienter.

I dette programmet ble det dokumentert hvilken dobbeltrolle professor Ulrik Fredrik Malt har i psykiatrien. Da lykkepillen Zoloft ble lansert i 1996, påsto Malt både i radio og fjernsyn at 85 prosent av brukerne ble bra, mens prosenten var langt lavere. Ja, professor Ivar Aursnes ved instituttet for farmakoterapi i Oslo skriver at det egentlig bare er 14 prosent som hadde god nytte av denne medisinen (Aftenp. 24.10.03).

Samtidig så viste fjernsynsprogrammet at Malt tjener godt på diverse konsulentbidrag fra legemiddelindustrien, og i skattelistene for 2004 står han oppført med en nettoinntekt på 926 000 kroner. Professor Malt er en av museumsvokterne, og han kritiserte sterkt Kolsrud Finnøy på fjernsynet da hun kom med boka ”Dødelig terapi” i 2000, ei bok som anbefales av mange andre leger både i Norge og Danmark.

Litt seinere på høsten, den 10. november 2003, hadde programposten ”Puls” en reportasje om at Statens legemiddelverk knyttet 18 dødsfall i Norge til antidepressivaene. Allerede neste dag får museumsvokteren Bjarte Stubbhaug et stort oppslag i Aftenposten med tittelen ”Lykkepiller redder liv”. Der påstår han at det er ”Ingen tvil om at underforbruket er større enn overforbruket” av antidepressiva, sjøl om hans egen forening anslår at 400 000 nordmenn har brukt disse medikamentene.

Tordenskiolds soldater

Flere av museumsvokterne har en meget sentral plass i psykiatriens organisasjoner og utvalg, men sitter også sentralt i andre humanitære organisasjoner, og bidrar som spaltister og kommentatorer i aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn. La oss ta en liten titt på noen av dem:

Bjarte Stubbhaug er leder for Norsk psykiatrisk forening: Nestlederen i samme forening er psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen. Hun er også styreleder for stiftelsen ”Psykiatrisk Opplysning”, som driver en omfattende virksomhet med psykiatrisk ”opplysningsarbeid”.

Ann Færden er også styremedlem i Norsk psykiatrisk forening. Hun har blant annet hatt sin spalte i bladet til ”Psykisk helse”, og er nå fast kommentator i programposten ”Puls” i NRK 1. Der uttalte hun seg en gang fordelaktig om lykkepillene til en legemiddelprodusent som sponser hennes egen organisasjon.

Einar Kringlen er en museummsvokter som går igjen flere steder. Psykiater fra 1964, formann i Norsk psykiatrisk forening 1976-77, og tidligere leder i Rådet for psykisk helse, som i 1985 ble stifta under navnet ”Rådet til fremme av psykiatrisk forskning”. Han skal også ha vært med på å stifte Amnesty Norge. Det er kanskje en av grunnene til at denne organisasjonen ikke er opptatt av overgrepene i den norske psykiatrien, sjøl om Russell-tribunalet i 2001 mente at psykiatrien kunne sammenliknes med totalitære regimer.

I dag er Kringlen fast spaltist i ukeavisa ”Dag og Tid”, der han både skjuler og benekter sannheter om psykiatrien. I et innlegg i Dag og Tid den 22.oktober i 2005 påstår Kringlen at ”Elektrosjokkbehandlinga blei ikkje”oppfunnen” på eit griseslakteri”, uten at han forteller hvor.

Denne gjengen utgjør, sammen med noen andre psykiatere, som Torgeir Husby, Olaf Bakke og Randi Rosenqvist, en psykiatrisk ”informasjonsmafia” som ofte kommer med helt eller delvis usanne og uriktige påstander om psykiatrien. Her kommer et par eksempler:

I tidsskriftet ”Dagens Medisin” var Randi Rosenqvist ”bekymret for atman i Norge ikke bruker nok tvang i psykiatrien” (Dagens Medisin,06/05), enda alle andre mener at det er viktig å få ned tvangsbruken. Begge helseministrene, Høybråten og Gabrielsen, har vært bekymra over at Norge sannsynligvis bruker mest tvangsinnleggelser i verden med omkring 11000 frihetsberøvelser i året.

Til det samme tidsskriftet sier helsedirektør Lars E. Hanssen at det er ”forstemmende” at vi ikke veit hvor mye tvang og hva slags tvang vi bruker i psykiatrien. Bjarte Stubbhaug svarer helsedirektøren med at ”Vi er gode til å registrere tvang, og det er ingen grunn til å frykte for pasientenes rettssikkerhet” (Dagens Medisin,04/05)

Man trenger ikke være immatrikulert for å skjønne at det Stubbhaug sier er usant! Det veit man på instituttet for menneskerettigheter, og det veit en av våre fremste forskere på tvangsbruk i psykiatrien, Trond Hatling. Det vet også professor i sosialmedisin, Georg Høyer, som har tatt doktorgraden på bruk av tvang i psykiatrien. Til og med psykiatere, fylkesleger, ledere for kontrollkommisjonene, for ikke å snakke om mange advokater, har hevdet at rettssikkerheten er elendig i psykiatrien.

Hva kan årsaken være til at disse psykiaterne farer fram på denne måten med sine usannheter? Først og fremst skyldes det at psykiaterne innbiller seg at de er ”konger på haugen”, slik tidligere formann i sosialkomitéen, John Alvheim, hevdet. De har uinnskrenket makt på psykiatrisk avdelinger og sykehus, og både oppførselen, tankene og holdningene deres bærer preg av dette.

Dernest så er mediene i liten grad opptatt av å granske psykiatrien. Journalister ”kvier seg for å ta i psykiatrien”, som en erfaren VG-journalist sa.

Og det dummeste av alt er at mediene og folk flest tror at psykiaterne representerer det sunne sjelslivet i Norge, hvilket er en myte og en gigantisk vrangforestilling. En fellesnevner er at altfor mange av dem er i besittelse av autoritære, maktarrogante holdninger og liten sjølinnsikt.

Det fins norske psykiatere som blir psykotiske; norske psykiatere som slår sine koner helseløse; norske psykiatere som doper ned sine pasienter og har seksuell omgang med dem, også med incestofre. Dessverre er det også flere av dem som tar sitt eget liv. I Danmark så topper danske, kvinnelige psykiatere sjølmordsstatistikken for akademikere.

Disse beskrivelsene viser hvordan museumsvokterne forsvarer den konvensjonelle psykiatrien. Psykiatrien er for lengst gått ut på dato, og vi trenger et paradigmeskifte med nye holdninger og et helt nytt menneskesyn i psykiatrien. I dag er psykiatrien et integritetskrenkende og menneskefiendtlig overgrepssystem. Museumsvokterne er ingen demoner, men man trenger ikke ha et ondt hjerte for å utføre onde gjerninger. Dessuten viser vår sosialhistorie at enhver tid er blind for sin egen ondskap. Det gjelder også psykiatrien.

Pillegalskap

Antidepressiva. I en sjeldent nedlatende tone svarer psykiater Ulrik Fredrik Malt 25. september på et anonymt debattinnlegg 22. september fra en kvinne som har svært negative opplevelser med bruk av antidepressiva.

EINAR ØVERENGET,

Filosof, Humanistisk Akademi Først publisert: 07.10.07 | Oppdatert: 06.10.07 kl. 21:28

Annonse

Han presenterer seg som professor i psykiatri, men glemmer å nevne sin binding til legemiddelgiganten Pfizer: Pfizer betalte forskningen som Malt gjorde på - gjett hva - lykkepillen Zoloft.

Av en eller annen grunn mener Malt at nettopp han er den rette til å svare denne kvinnen. Han som har en personlig interesse i den produkttypen som kritiseres. Han som har konsulentoppdrag for de store legemiddelfirmaene.

Han som er blitt kritisert for å rapportere misvisende tall i forbindelsen med lanseringen av Zoloft. Alt er i den skjønneste orden, hevder han - selv om en og annen pasient kan være overdosert. Det er et sterkt personlig vitnesbyrd kvinnen presenterer. "Ti år av mitt liv har jeg brukt på å medisinere bort følelsene mine med antidepressiva", hevder hun. Hun beretter om hvordan kjemikaliene fratok henne makt i eget liv. "Jeg kjente ikke på sinne eller gråt. Jeg levde ikke". Hun skriver at det først var etter at hun sluttet med pillene at det begynte å skje noe i livet hennes. Hun fikk kontakt med seg selv.

Psykiater Malt tar ikke tak i problemstillingen som presenteres i dette innlegget:

Er kjemikaler veien å gå? Er det slik vi skal lære å håndtere livene våre?

I stedet erklærer han kjekt og greit at noen kan mestre sine plager ved periodevis bruk av legemidler, mens andre vil måtte bruke legemidler over mange år. Og Malt har tidligere påpekt behovet for en økning i forbruket.

Hvor er selvinnsikten?

Det er en påfallende tro på egen fortreffelighet som gjennomsyrer hans svar til kvinnen. Hvor er selvinnsikten? Snakker han som representant for psykiatrien? Det er ikke bare sin egen sak kvinnen trekker frem, hun utfordrer også, på generelt grunnlag, psykiatriens enorme bruk av legemidler. Men den hansken plukker altså ikke psykiater Malt opp.

Hvorfor ikke - mon tro?

Korrupt Psykiatri!

Skal det bli tålt at mennesker som mottar lønn gjennom det offentlige i psykiatrien har "bindinger" andre steder, dette blir i samfunnet kalt Korrupt!

BORGERMENINGER

Denne borgerartikkelen er skrevet av Thor-Ottar Kristiansen
Fredag, 30.11.07 kl. 08:47

I dette tilfelle mot enorme aktører, innenfor en rå profitt industri i medisinbransjen. Som i tillegg er vilt priset , fordi de betales av staten, og over blå resept.

Psykiatriens fagpersonell og ansatte har lønn, for å verne syke menneskers interesser, det er fullstendige stillhet rundt noe som burde vært debatt , med fagruppene i sentrum.

Samle preparater ,altså de som virker slik at alle symptomer på lidelse forsvinner, også kalt kjemisk Lobotomi ,som har en rekke aktører som på verdens basis, kjemper om HUNDREVIS AV MILLIARDER, og det å få kommet seg inn mot de som skriver resepter ,må jo være av utrolig viktighet, altså smøring som hotell opphold , eller også fagkonferanser, og alt det andre som ingen tør si............

Hva er dette? Provisjon på utskrevne resepter til LILLY og i for eksempel ZYPREXA,s favør?

Reklamen ligger hvert fall strødd ut på kontorer og i avdelinger.

Jeg blir selv dårlig av å tenke på eksemplet, men aner ikke om noen bedre sammenligning, når jeg skal lage en erfaringsmessig basert forklaring på hvordan psykisk lidelse i dag behandles medikamentelt.

Mange blir over tid stagnert og ødelagt både fysisk og psykisk, men jøss raskt utskrevet, og såkalt "symptomfri" i etter kant til liv, som ofte er så mye kortere en andres.

Til de grader blir en behandlet, at eventuelle forverringer, som aggresjons utbrudd, psykoser, stress, panikk, angst osv. ofte oppstår som mental bivirkning.

Det fysiske velværet kan også bli helt utradert gjennom for eksempel kroppslig uro, kramper, søvnløshet, spenninger, ulvehunger, ekstrem tørste, irritasjon osv , føre til at mennesker også blir ytterligere "legetimt behandlet" med TVANGSMIDLER.

Finnes det ingen ende på dette makkverket kalt behandlings apparat, det er vel derfor ikke samfunn engasjementet tar av, eller det kommer fagfolk på banen.

Gid det hadde vært fred å ro i fjellheimen, sunn mat og ei seng og hvile........

Du er både DIAGNOSTISERT OG MEDISINERT FØR DET ER GÅTT 24 TIMER i psykiatrien, nærmere helvete skal det godt gjøres å komme tror jeg!

Fra Afteposten – åpen debatt om psykiatrisk overgrep

Den største trusselen ligger i medisinen selv, ikke i befolkningen:

Lege Janecke Thesen:
"Brukerne fortalte om et stigmatisert og ensomt liv i fattigdom, der herjet med dem. De fortalte om diagnosens rolle i dette. Unntaksvis mente de selv at den hadde vært til nytte - langt oftere til forbannelse (3). Jeg satte meg inn i hva psykiatriske diagnoser diagnoser egentlig er, og lærte om diagnosesystemer som vedtas ved konsensus av de mest innflytelsesrike psykiaterne. Det bærer diagnosesystemene også preg av: Skal man følge en bestemt diagnose gjennom de forskjellige versjonene av f. eks. DSM*, har man en innfløkt jobb. Tilstandene skifter stadig navn og innhold, kan være tilsyne- latende borte i en utgave, for så å komme tilbake under et annet navn i neste utgave. Jeg begynte å gjennomgå journalene til de av mine pasienter som hadde en langvarig karriere innen psykiatrien. Det eneste fellestrekket jeg fant, var at alle hadde fått mange forskjellige diagnoser, mange av dem skulle man tro var gjensidig ekskluderende... Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den? Skal helsevesenet fortsette å stille diagnoser som oppleves som livstidsdommer av pasientene?

Jeg måtte etterhvert motvillig innse at den profesjonen jeg med begeistring hadde gått inn i, var en av samfunnets mektigste premissleverandører for utstøtelsen..."
http://www.uib.no/isf...

Prof. dr.med. Anna Luise Kirkengen om behandlingen av overgrepsutsatte: "... når den krenkede forsøker å fortelle om hva hun eller han har vært utsatt for, blir vedkommende som regel ikke hørt, ettersom medisinen ignorerer og overhører fortellinger om makt- misbruk og de skadene den forårsaker. Slik begås et nytt overgrep mot pasienten... Medisinen ... bidrar til at pasientens voldserfaringer omdannes til sykdomshistorier og diagnoser... [M]edisinen [er] en av kreftene som fører til at skjult misbruk av makt ikke blir identifisert, mens de misbrukte blir definert som syke, enda de i bunn og grunn reagerer helt som man burde vente, gitt det de har vært utsatt for." http://kilden.forskni...